Hvor tett kan det plantes?

Ganske tett. Så tett at ugraset ikke har en sjanse. Jeg har et dobbelt forhold til ugras. Liker det ikke, men noen ganger kan jeg elske å ligge på kne og rense og se jorda bli rein rundt en rose eller en gulrotspire. Men mest, luker så lite som mulig. Og siden det ikke blir brukt ugrasmidler i Bella Olsens hage så blir det å plante tett. Geranium rundt rosene. De nesten overflatiske røttene konkurrerer ikke med rosens dypere. Salvien er god til å bre seg utover, men først og fremst med bladverket, hostaen gjør det samme, dekker langt mer enn plassen den vokser på med bladverket, flekktvetann, kryptimian og nellik holder seg også på overflaten og kan gjerne vokse tett inntil større vekster, knautia, scabiosa og marokkansk valmue dekker åpen jord med bladrosettene og sender tynne stengler med små, men fine blomster høyt opp mellom pioner, roser, liljer og iris. Altså, tett. Ofte nokså tilfeldig må jeg innrømme, ikke alltid like vellykket, men ofte svært vellykket selv om det aldri var planlagt akkurat sånn.

Flekktvetann og Salvie i forening.

Bella Olsen har Flekktvetann og Salvie sammen i samme potte til salgs for en som ikke liker så veldig godt å luke mellom roser og annet.

Det regner

og vinden vifter med greinene på det gamle plommetreet som mistet halvparten av seg selv i vinter. Det bærer ikke mer enn typ fire frukter om høsten så det er ikke for grødens skyld at det finnes. Kanskje står det der ennå, skakt og forvridd, fordi det bærer umistelig historie. Levde liv. Det har merket folk som har bodd i huset det står ved gå inn og ut av kjellerdøra, eller ned trappa mot brygga og båten, eller med et håndkle om skulderen til badeplassen i alle de år det har stått der, kanskje hundre. Og alt det har båret er egne krokete greiner, men også den stille historien om sørsida av huset. Den er skrevet langsomt inn i årringene det har lagt til, en etter en etter en, og nå, i 2024, enda en. Det ser ikke ut til å bry seg om at det er halvert. Det blomstret like fint i mai og bladverket er friskt. Det står støtt i regn, i solskinn, det mister en grein til en snøstorm, alt med samme sinn. Men, – kanskje merker det at jeg tenker på det, at jeg skriver om det, at min ømhet for det er stor, kanskje strekker det seg litt og legger et smil til i årringen det bygger i sitt indre. Eller ikke. Det er meg som gjør det. Legger smil til. I mitt indre. Og så var det gjort sukker plommetreet stoisk i regnet utenfor vinduet mot sør. Der fikk jeg lagt noe til. I den andre.

Hva er en Iris?

Fem forskjellige typer. Som ikke vokser på samme måte. Noen har knoller, eller rizomer, og må tas opp og deles med jevne mellomrom. Noen vokser fra løk og må ikke, men kan tas opp og deles. Så først kan Iris mao deles opp i disse to gruppene: rizom eller løkform.

Iris med løk kan igjen deles opp i vårblomstrende typer, Iris Reticulata, og sommerblomstrende, Iris Hollandica.

Iris med rizomer kan deles i tre grupper, skjegget iris eller Iris Germanica på latin, den skjeggløs irisen som inkluderer Sibirske, Japanske og Louisiana iriser samt Iris Pseudacorus og til sist Crested Iris (hanekamiris) eller Iris Cristata og Iris Tectroum.

Sibir Iris, finnes der ute i Bella Olsens hage, skal deles når den er blomstret og kommer til Bellas butikk neste år, kanskje)
En nokså vill Iris Germanica som blir over en meter høy og imponerende kraftig

Iris Germanica, eller skjeggiris, den mørk blå stedegen i Bella Olsens hage. Sto i nesten ingen jord og stakk bare så vidt opp nede på brygga, vokste på seg da den ble flytta, blir omtrent 30 centimeter og er en av de tidligste av Bellas Germanicaer.

Japansk Iris, mange av dem tåler godt å stå fuktig, som i en bekk som tørker ut av og til

Det skal la seg gjøre å ha en eller annen Iris i blomst helt fra tidlig vår til et godt stykke utpå sommeren. Noen av de germanske skal visst remontere også. Og en av de sibirske. Den kommer sparsomt tilbake, men den kommer og heter Welcome Return.

Iris er stort sett sjukdomsfrie, rådyra liker dem ikke og de tåler en norsk vinter.

Duft i mai

Det er ikke bare roser som dufter. Det finnes liljer. Det finnes kaprifol, fioler, lavendel, syrin, nellik, duftpelargonier, pioner. Og krydderurtene, timian, salvie, knip en stilk og gni den mellom fingrene. Eller rør ved den beskjedne rosestorknebben når du går forbi og lukt på hendene etterpå. Vidunderlig. Men nå, i dag, midt i mai, dufter fremfor alt Daphne, den lille busken som blomstrer midt i vinteren og hele våren med små rosa usedvanlig velduftende blomster, i dag dufter pinseliljene på aller fineste vis, sparer seg ikke, og det gjør ikke mahoniabusken heller. De gule klasene av små blomster gjør det tålelig å beholde den ellers nokså uvennlige busken med det stikkende bladverket. Duften er faktisk eneste grunnen til at den ikke havner ved havens yttergrenser eller på dynga i Bella Olsens hage. Den kan med et spadetak bli en del av sortimentet)

Daphne
Pinselilje poeticus
Mahonia

Telefonen

alltid på nett. Når jeg går der ute og lurer på hvor dypt jeg skal plante duftgladiolknollene Telefonen. I fjor og i forfjor og årene før det så jeg på knollene kanskje et halvt minutt, snudde dem i hånda og tenkte mitt som var nesten ingenting, plantet dem, og vokste opp gjorde de jammen og ble duftende. Jeg lurer ennå på om det er topp eller bunn som skal seks eller sju eller åtte centimeter under jorda. Eller er det midten av knollen de mener? Når det gjelder Duftgladiol eller Duftlilje eller Gladiolsøster som den også kalles (Acidanthera Murilae) kan det ikke spille så stor rolle. Den er nokså liten. Så liten at en kan undre seg på hvordan blomsten kan bli så lang og slank og vakker. Og duftende. I en potte på terrassen er den uslåelig sånn utpå ettersommeren. For den er treg. Og det er i grunnen fint, for det er ingen overveldende blomstring lenger når den kommer. Og skinner. Nå ser det stusselig og tomt ut i pottene, men knollene, sju eller ni eller tolv i de største, ligger der nede i mørket og våkner. Litt etter litt etter litt.

Knollene kan plantes i bed omtrent samtidig med tomater, men må graves opp og lagres tørt og mørkt gjennom vinteren. Eller de plantes ganske tett i krukke som tas inn etter første frost og settes i mørk kjeller eller garasje til faren for frost er over igjen, neste vår.

Stokkroser og Euphoria Marginata

Et par dager med jording av et lite hav planter, noen i bedene, noen i potter og noen til overs, Canna, liljer, iris og i dag, Euphoria Marginata, type Kilimanjaro, varigert, helt hvite på de øverste bladene omkring de små nokså uanselige blomstene. De vokser til en drøy halvmeter høye tuer, tåler skygge og tørr og skrinn jord, frør seg, men ikke plagsomt. De vil lyse opp på nordsiden av huset, i en nordvendt skrent eller i skygge mellom andre vekster. Tåler sol også.

Euphoria Marginata, Kilimanjaro

Stokkroser sådd tidligere i vår kommer neppe til å blomstre i år, men en del planter i sitt andre år nå står også i potter vil sannsynligvis svare. Vet ikke hva slags farge de kommer i ettersom de er etterkommere av egne planter som ikke er utsatt for parringskontroll.

Noen av stokkrosenes mulig foresatte sommeren 2023

Med posten fra Polen kom noen sorte stokkroser, Nigra, og denne skjønnheten, Parkfrieden.

Alcalthaea ( x ) 'Parkfrieden' - Sarastro Stauden
Alcalthea Parkfrieden

Det blir fest for biene i blomstene sånn fra midt i juli omtrent. Og deretter ville mengder frø.

Iris i vekst

Bortsett fra de vakre, halvhøye egne er det kommet mange flere potter med iris på denne varme sommerdagen tidlig i mai. De er til salgs, men kanskje best de får litt røtter før de plantes ut. Skjønt iris er tøffe typer. Både de tyske og de sibirske tåler en støyt. Og de er så fine, alene, og sammen med andre vekster. Alltid likt dem, men fått nytt syn på dem etter å ha sett hvordan Sarah Price bruker dem i samplantinger. I særdeleshet i landskap utsatt for tørke, sandholdig jord.

Sarah Price på Chelsey Flowershow 2023

I Bella Olsens hages utsalg finnes nå, i tillegg til de egne, en dvergiris: Cherry Garden, flere Iris Germanica: Niebelungen, Cimarron Strip, Black Night, Nell Jape, Rozowy, Morning Show som er absolutt mørkt rød og minst en som er rosa. Sibir Iris finnes som Dawn Walz. Lemon Veil, Paprikash, Miss Apple med flere. Det er ikke mange av hver sort, men enn så lenge finnes i hvert fall en av alle. Av alle disse:

VALMUER

De liker ikke så godt å bli flyttet når de har kommet i vekst, men de vokser villig på friland fra frø. De sprer seg om en har fått dem i hagen. Fjorårets frøkapsler modnet og åpnet seg, frøene har ligget over vinteren og ventet på godt vær, og straks det kommer begynner de å røre på seg, ikke alltid der en ønsker seg de kommer, men da er det enkelt å luke dem bort. Kan gjøre litt vondt, men hvis de har plantet seg litt for frekt mellom grønnsakene, så må, i hvert fall noen bøte med livet. Hvem som var morplante og hvem som ble faren er umulig å vite hvis ingen holder streng kustus i forplantningslivet deres. Det blir som det blir når naturen alene får råde, men alltid ganske fint. Jeg har frø som skal komme i poser når tida strekker til. Frø som kan slenges der en tenker at, her ville noen valmuer vært fine. Her trengs det litt utemmet liv mellom det strenge og skikkelige, som iris germanica. De fortjener å spres. Folk fortjener å se dem komme, springe ut og spre sine botaniske sommerfuglaktige vinger. Lange, tynne stengler gjør dem ikke mindre lette og tilsynelatende svevende.

Hosta og knautia

og estragonen er delt fra og kommet i potter. Estragonen er allerede kommet langt , er usedvanlig kraftig i år og smaker deilig. Gressløk, kinaløk, to typer timian, nellik, akeleier, stokkroser, noen knautia er også fanget og står i potter for å danne røtter. De trenger litt tid der for å skaffe seg et bra rotsystem, men snart, snart er de klare for et nytt sted å bre seg på.

Knautia med frøstjerne og hvitløk

Et par stiklinger fra et vilt frukttre med den vakreste blomstring har klart seg gjennom vinteren og står i potter med svære knopper. Noen skal plantes i utkanten av Bella Olsens hage, noen skal deles.

Terrakottapottene har fått priser og håper de kan glede noen fram gjennom vår og sommer. De gleder i hvert fall meg.

Pottene)