2017. Juni. Et rivningsmodent hus, men hagen. Selv etter 20 år uten stell var den et eventyr. Lå i le mot nord og vest og øst. Åpen mot syd, sundet og en ubrukelig brygge. Berget som lukket ute kalde vinder fikk den til å minne om England, Walled gardens, og boka jeg leste så mange ganger om en av dem, Den hemmelige hagen. Nøkkelen og hun som åpnet den. Fjorten eldgamle pæretrær, epler, plommer, kirsebær, rips og solbær. Bjørnebær og villvin som hadde hatt som de ville. I 20 år. Noen roser, de fleste av dem overtatt av villskudd fra rota. Dagliljer. Peoner. Brønn. Egen brønn full av vann. Og skog. Eiketrær. Einer. Villroser og kaprifol. Takløk. Fagerfredløs. Sankt Johannes urt. Humleblom. Fioler. Anemoner. Iris. Liljekonvall og perleblomster over alt. Naboene kom og sa at folk kalte den Den Hemmelige Hagen.
Bella Olsens hage 