Hun og han som hadde passet på hagen før vi fant den. Hun var modist. Han? Vet ikke, men han må ha elsket hagen. De var ikke rike, huset gikk for lut og kaldt vann, men hagen, alt de kunne gjøre der som ikke kostet for mye penger gjorde de. Plantet trær, flyttet stein, delte daglilje og hosta og peoner, passet bærbusker og frukttrær, holdt bekken åpen, ryddet skog. De var her hele sommeren. Til hun døde og han ble for gammel. Orket ikke mer. Våren 2018, da frukttrærne blomstret som ingen levende i landet hadde sett det før, synes jeg at jeg så dem. Hun, modisten, glassepletreet ved berget, han, det krokete pæretreet med et linerlerede inne i hulrommet i stammen. De to. Nesten sammen.
Bella Olsens hage 