Det har gått tid

den går så fort. Rosene har blomstret, hviler litt nå, forbereder seg på høstfloret med færre, men klarere, kanskje enda finere blomster som står lengre i det kjøligere været. Med mindre det styrtregner som det gjør i dag, kommer i voldsomme byger, som det kan virke som om det har fått for vane. Slår plantene til jorda. De fleste reiser seg igjen med sola. Trærne står ganske urørlig, lar vannet renne over og av bladene, tålmodige trær. Eldgamle. De har sett mye i hagen her. De har erfaring og lar ting passere. Regn, sol, snø, folk som plukker fruktene ned, hunder som skjeller, et skjærepar som bygger et rede, de tar det, alt sammen, for hva det er, livet som skjer. Et år av gangen. De bryr seg ikke om at potetene har fått tørråte. De klipper ikke snegler i to. De bekymrer seg ikke over kålfluer og kålormer som eter av grøden. Du har andre perspektiver når du er kanskje hundre år og har røtter langt nede i jorda.

Bella Olsen het hun som eide hagen en gang. Hun som plantet pæretrærne. I hvert fall noen av dem. Kanskje ikke de eldste, men. Det var visst noe med at hun fikk hagen i gave. Noen bare ga henne den. Det var visst noe med at hun hadde vært husholderske hos en kar, og så fikk hun hagen. Det er mulig det er en historie der som ikke er fortalt.

Og sånn har han det nå, Gutten med Gåsa. Omgitt av blomkarse, fløyelsblomst, kornblomst, valmuer, dahlia, kål i mange varianter, erter, gulrøtter, rødbeter, tomater, lavendel, løk, rød og hvit og mer, enda mer. Det vokser vilt i Bella Olsen hage.