Omkring Marrakech er det et hav av vidunderlige hager å besøke, inne i byen er Majorelle, hagen til Yves Saint Laurent og kjæresten hans, The secret garden i Mouassine, et svært hageprosjekt i et gammelt palass (nå også hotell!), Kotoubia hagen ved den største moskeen og mange flere. Inni husene i Medinaen er det hager, de fleste er private og alt en ser av dem over murene er en toppen av en palme eller en bougainville som har klatret opp i en sypress. Hagene inni husene som med rette ble kalt for hager og ikke bare patio ble anlagt etter visse mønstre, de ble delt i fire mindre hager med gangveier mellom og rundt, hver del representerte et verdenshjørne, den skulle ha trær for skygge, velduftende urter og rennende vann i en fontene i midten. Hagen var et sted for hvile og refleksjon.
Også er det terrassene. Opprinnelig kvinnenes domene, mer utvanna nå, i hvert fall i Marrakech. Gjestehus og expats holder hage på takene. Vi også. Og ettersom det er vår her også har den fått oppjustering. Nye potter, nye planter, deling av gamle og kassering av stygge. For noen planter er faktisk ikke veldig pene. De blir med M’Barak, husets vaktmester, ut på landet og får nytt liv der. Ingenting dør.
Det er hagelivet i Marrakech. Jord og potter og planter koster nesten ingenting og det gror vanvittig. Den som hadde hatt enda et liv skulle fått seg en hage på det Marokkanske landet og gått bananas. Begrenser meg til terrasse selv om det gjør litt vondt.
Bella Olsens hage 