Verker og venter på varmere vær. I morges var det ikke mer enn 2 grader. Har sett meg ut 14. mai, i morgen, til dagen å så på, men kulda henger over landet, så vet ikke helt. Blir nok til det. Gruer meg som vanlig til å ta de endelige beslutningene om hva som skal stå hvor. Som om det var for evig. Komisk. Det er bare for i år. Og det vil uansett gro. Samme hvor hva kommer til å stå. I mellomtida, i ventetida, ser jeg på alt som står der fra før, stauder og busker og trær. De følger egne spor. Det bekymrer meg også en del. Pæretrærne for eksempel. Sprang de for tidlig ut igjen? Var det bier og humler nok? Blir det frukt eller blir det som i fjor? Ikke en. Og artisjokken? Tåler den de kalde nettene? Epletrærne holder klokelig knoppene igjen. Kniper. Jeg holder med dem. Jeg holder også tilbake. Men i morgen. I morgen skal jeg tvinge meg selv ut med frøposene. Da er ventetida over. Den ventetida. Da blir det å vente på alt som skal spire. Det er alltid noe å vente på. Eller lengte tilbake til, for snart er det mer enn krokus og snøklokker og perleblomst som allerede er over for denne sesongen. Fikk jeg det med meg? Nøt jeg det? Så jeg det sånn som det virkelig var? Så jeg helt inn i vekstenes sjel? Ble det nok? Aldri nok. Det er til å bli svimmel av.
Fikk i hvertfall lagt noen heller.
de verste hellene 
de beste hanskene
Bella Olsens hage 