De finnes i utallige varianter. De er redning og lise når en anlegger en hage, altså: i begynnelsen, da fyller de ut tomme rom og områder på no time, danner frodige tuer og sper på med blomster i blå og rødlige toner, ikke så mange og ikke anselig, men når de er avblomstra er det bare å kutte dem til basis, så kommer de igjen og gjør det samme en gang til. Og de sprer seg. De sprer seg med frø, men først og fremst så brer de seg utover. Stenglene slår rot etter rot og gir seg ikke. Det er som om de vil overta verden og fort. De bryr seg ikke om om det står annet der og prøver å puste, de åler seg inn mellom roser og liljer og pioner og kveler mindre vekster på et par uker. De blir større og større, de er ikke lenger bare tuer, de er tepper og de blir mer og mer ranglete. Deres villighet blir en trussel rett og slett. De må temmes. Det byr meg imot å rykke opp og kaste planter, men geranium, – det er ikke mulig å ta vare på alt som må bort etterhvert. De må på komposten. Takknemligheten en kan kjenne over deres livslyst og halvskjønne voksemåte må slåes ned av den morderiske viljen til orden. Takknemligheten en kan kjenne, kjente en gang, må overvinnes og vendes til ignorans. Drap må gjøres. Inntil jeg kommer til den vidunderlige, og selvsagt ikke så sterktvoksende, duftende Blodstorkenebb (Geranium Sanguineum). Storkenebb er det norske navnet på slekta. Og her, lenke til siden til en som elsker disse blomstene oppriktig, mye mer enn meg, og den som elsker har mer rett enn den som bare elsker litt, bilder er det også: https://valdreshagenmin.blogspot.com/2017/01/arets-staude-2016-storkenebb.html
ryddig tue i fjor, i år, ranglete, men fine fylte blomster. får se. dele og begynne på nytt kanskje? 
tue. foreløpig. snart kveler den rosa og blir bare rot 
denne! dette er den duftende herdige. blodstorkenebb… tror jeg. sjekke nøyere når blomstene kommer. det er bladene som dufter.
De duftende geranier, eller rosengeranier, som ved berøring fyller et rom med rose, sitron, balsam, eple eller muskat er lettere å tåle, og i potte er de til å hanskes med. De fleste er ikke herdige, men hviler godt i et kaldt drivhus eller en kjølig vinduskarm gjennom vinteren. Som denne, Lady Plymouth, duftende og nokså skjønn også, ikke for blomstenes skyld kanskje, med med den hvite randen på bladene er den alltid verdt å se på en stund.
Geranium ble også kalt Ørepineplante. En skal kunne rulle et blad sammen og stikke det i øret for å kvitte seg med øreverk. Og hvis presten er på vei er det bare å riste litt på bladene, er det ikke orden i huset, så dufter det i hvert fall okei.
Bella Olsens hage 