Det regner

og vinden vifter med greinene på det gamle plommetreet som mistet halvparten av seg selv i vinter. Det bærer ikke mer enn typ fire frukter om høsten så det er ikke for grødens skyld at det finnes. Kanskje står det der ennå, skakt og forvridd, fordi det bærer umistelig historie. Levde liv. Det har merket folk som har bodd i huset det står ved gå inn og ut av kjellerdøra, eller ned trappa mot brygga og båten, eller med et håndkle om skulderen til badeplassen i alle de år det har stått der, kanskje hundre. Og alt det har båret er egne krokete greiner, men også den stille historien om sørsida av huset. Den er skrevet langsomt inn i årringene det har lagt til, en etter en etter en, og nå, i 2024, enda en. Det ser ikke ut til å bry seg om at det er halvert. Det blomstret like fint i mai og bladverket er friskt. Det står støtt i regn, i solskinn, det mister en grein til en snøstorm, alt med samme sinn. Men, – kanskje merker det at jeg tenker på det, at jeg skriver om det, at min ømhet for det er stor, kanskje strekker det seg litt og legger et smil til i årringen det bygger i sitt indre. Eller ikke. Det er meg som gjør det. Legger smil til. I mitt indre. Og så var det gjort sukker plommetreet stoisk i regnet utenfor vinduet mot sør. Der fikk jeg lagt noe til. I den andre.