Det er som å snuble, falle, reise seg og stå der, litt fortumla, litt bakpå. Midtveis. Over midtveis? På tur inn i andre halvdel. Av sommeren. Den korte sommeren. Som skulle vare så lenge for et par måneder siden. Bringebæra modner. Pærene vokser seg større hver dag, tynger greinene. Mer. Hver dag. Løken kan høstes. Hvitløken ikke bare kan, men må høstes. Midtsommerfloret har roet seg, de engangsblomstrende rosene har fått nyper, grønne ennå, men langsomt skal de skifte farge, bli røde, bli sorte. Disse somrene. Disse somrene. Så mange. Så vidunderlige. Så plutselig på hell. Blir dagene enda mer verdifulle, blir dagene bringebærdager, jordbærdager, sukkerertdager, doble dager når de kryper over i natta og kongeliljeduften smyger seg omkring alt det solbrente. Det er vanskelig å prise dette stedet, jorda, her, nå. Det er for fint. Det er for godt. Det er vanskelig å få nok av alt. Savner det allerede. Alt. Er i det. Savner det. Begynnelsen og slutten. På alt. Nå.
Bella Olsens hage 