nesten ikke til å fatte, men nokså blå himmel hele dagen. Så lett å leve da. Plantene i kjelleren, agapanthus, cannaliljer, pelargoniene og duftgladioler, flyttet fra mørket til lyset i drivhuset. Aspargesen er nesten ferdig luka. Rabarbraen ser ut til å trives der de havna i fjor, svære, røde skudd. Tomater, aubergine er sådd. Litt seint kanskje, men tidlig nok.
Et par sorter duftpelargonier i potter fra PotOlé.
Og dvergiris Reticulata ‘Katharine Hodgkin’, halvspist og revet opp av rådyra. Håper de er redda og kan plantes ut når de får henta seg litt inn.
Og i morgen? Sannelig er det spådd sol i morgen også.
Jeg har noen gamle terrakottapotter jeg har samla på meg gjennom år. Jeg passer dem som de skjøreste skapninger, tar dem fram hver vår og setter noe i dem som ikke skal stå og overleve neste vinter ute, eller noe som skal inn og stå frostfritt i kjeller eller drivhus. Det er noe uimotståelig ved de ru overflatene, sjatteringene de kommer i og det at ingen er like, ingen er helt rette eller helt runde. Det er som om hver av dem har levd og lever et eget liv. I vinter, mens jeg trålet nettet etter flere, kom jeg over PotOlés potter og tenkte, de vil jeg ha, så tenkte jeg, de kan jeg skaffe, så tenkte jeg, de kan jeg dele med andre som har det som meg med potter og krukker og blomster og hage, inne eller ute. Jeg hadde en uferdig, lurvete plan om å selge litt planter. De er blitt så mange og svære og jeg har vondt for å kaste dem på komposten. Det er ikke langt fra planter til potter. Nå står de i stabler i hagen. Jeg er rett som det er borte og ser på dem, tar på dem og gleder meg over dem. Noen få har jeg fylt allerede. Med duftgeranium som har overvintret i kjelleren. Flere skal fylles bare været lager seg, men mange kan selges som de er, her fra Bella Olsens hage mellom Risør og Tvedestrand.
De minste er 13,5 cm i diameter, de største er 44 cm. Alle er håndlagede. Noen er brukte og for meg, de meste verdifulle.
Foredla jord egentlig. Leire, formet av menneskehender og brent. Så enkelt. Og likevel så skjønt. Det kommer flere bilder. Av andre potter i andre stabler som ikke er gamle, men håndlagde og unike de også. Disse pottene kommer til å gjøre alt som skal vokse i dem enda deiligere. Det behøver ikke være mer enn noen takløk, tusenfryd, stemorsblomster, en fennikel sammen med en klatrebønne med fiolette blomster, en cannalilje, salvie eller rosmarin, geranium, agapantus. Blir fint det.
så en slapp å vente så veldig på vår. Var en snø ville lang og iskald vinter vært det eneste å ønske så en fikk ligge der å dra seg så lenge som mulig. Da ville korte dager vært lykke og mørket en vederkvegelse. Kjøttmeisene, en dompap i ny ne og et par rådyr ville vært liv nok hvis en lå og var 30 centimeter hardpakka snø. I dag, 12. februar, laver det ned igjen. Vi håper dere har vendt dere til det og tar forholdsregler sier overskriftene i avisene mens snøen stadig legger på seg og alle stier fylles igjen. Det er opp til over knærne bort til drivhuset, veden, komposten, opp til bilen, som i og for seg kan være det samme. Vi kommer likevel ingen steder med den, ikke i dag, ikke i morgen. Vi holder oss inne, stanser av og til og ser ut av et vindu. Det er pent, ja, det er ganske pent, men det blir lengre og lengre til vår hver time. Jeg håper likevel den kommer forsiktig, ikke for brått og for tidlig for seg selv, så vekstene vender seg til den og ikke får barfrost på barfrost med vann som blir is fordi det ennå er tele i jorden og ikke finnes steder å renne hen. Jeg håper at Golfstrømmen aldri snur. Jeg håper vi greier å redde den.
Illustrasjonen er fra Amerikanske NSIDC’s hjemmeside.
De enorme varme vannmassene Golfstrømmen fører med seg gir varme som fører til at temperaturen i Norge er 4-5 grader høyere enn breddegraden skulle tilsi. Det er den vi kan takke for det relativt milde klimaet langs norskekysten.
fra Chiltern Seeds, det kommer toll på sendingen, men de har bra frø, noen jeg ikke har funnet andre steder, som kanskje trives bedre i England enn her, men prøver. Noen frø fra Impecta, mest tomater. Noen fra Plukkselv. Og mange fra Polen, gardenseedmarket. Pluss Iris og Canna røtter. Jeg lukket øynene helt igjen og trykket på betal. Forstår ikke hvorfor det følger en anelse skam med disse handlene ettersom jeg ikke kan tenke meg viktigere og vakrere ting å bruke penger på. Kjøpte noen medtatte Canna på salg i fjor høst. På kanten vulgære, så jeg sto lenge og lurte, men måtte gi meg, og ble begeistret. Da jeg fant flere farger og sorter på gardenseedmarket midt i januar var de plutselig blitt uimotståelige. Jeg handlet. For mange. Men de kan gis bort. Eller jeg blir å finne på et eller annet torg en dag.
Hele cannaplanta, eller knollene, renset for jord, må inn i kjeller eller frostfritt drivhus om vinteren, ligge mørkt og hvile, behandles som Georginer omtrent. Kan plantes ut i bedene etter frost om våren, eller stå i potter. Flyttes rundt og fylle opp der det ser litt trist ut.
Shining Pink kommer fra Polen (bildet er fra katalogen)
Alaska kommer fra Polen (bilde fra katalogen)
Iris. En av de lave, dvergiris, Cherry Garden, som skal blomstre mai til juli står det. Hm… Det spørs her i landet. Får se. Neste år. Når den forhåpentligvis har etablert seg. Et par andre dvergirirs trives, så det finnes en sjanse.
Cherry Garden, dvergiris, kommer fra Polen (bilde fra katalogen)
Dvergiris som trives og brer seg i hagen allerede, Kataharina Hodgin, 19 mars en veldig våt dag i 2023:
De skal få stå i fred et par år til før jeg tar dem opp, deler røttene, og fyller opp andre steder. Litt usikker på om de kanskje tåler noe mer skygge om sommeren enn de store tyske skjeggirisene. Skulle tro de var vant til å stå under andre vekster ettersom de er så tidlige ute og annet jo vil vokse opp og over deres 20-30 centimeter de fleste steder i naturen. Men på en annen side, de er hybrider, krysninger, menneskeskapte, og finnes vel stort sett bare i hager, så … I Sverige heter de Trädgårdsiris. Sol og halvskygge står det på nettet forresten. Tørr, kalkholdig jord. Ikke rart de trives i Bellas hage, på gammel havbunn.
venter julerosene. Helleborus. De står ved nordveggen med en halv meter pakka iskulde over store knopper, rører seg ikke, håper på smelt og litt lys. Det er alt de trenger for å springe ut. Hvis værmeldingen holder det den lover skal det ikke vare lenge. De har frødd seg som ugras her på kanten av landet, de største er pottet om og står bak plantehuset under like mye snø som foreldrene. Den som er heldig kan få en krysning verdt å dø for. De andre, som er de fleste, får en plante med mer kjedelige blomster, men sett dem under busker og trær, la bladverket bli svært og tjene som jorddekke, fyll skyggefulle kroker, eller plant dem i skog sammen med en skogsclematis som blomstrer i hvitt over dens mørkt grønne, blanke, blader om sommeren. Kan ikke bli galt. Der julerosene skal ta seg ut klippes bladverket nesten helt bort når de blomstrer. De står lenge. Inne også. På den tida av året da det ikke er mye å ta av sånt. Den som har mange kan plukke seg en bukett.
Ga meg over til frøkatalogene i dag. Det er som drugs gitt. Handlet uten måtehold. Og nå, – lurer jeg på, hvor mange sorter tomater er det egentlig fornuftig å så? Spør for et drivhus.
Ja. Dill, koriander, fennikel, erter og bønner, løk og purre, tomat, solsikke, valmue, kornblomst, stokkrose, ringblomst, blomkarse, krigisløk, lavendel og så videre og så videre … Og jeg tenker å la noen gulrøtter stå så de kan frø seg neste år, et par rødbeter også kanskje, en brokkoli.
bønner, dill, valmue, stokkrose, en annen valmue, scabiosa og purre
Hvitløk, sjalott, potet har denne andre vidunderlige måten å formere seg på. Du stikker en i jorda og de blir flere. Går for narsisser og liljer også. Vekstene vil bare bli flere, formere seg, og det på trass. De gjør det hvor som helst. Rundt komposten er det ikke måte på hva som foregår av multiplikasjon.
snittebønne, blomkarse, purreløk og hvitløk, de små løkene som utvikler seg i blomsten blir nye hvitløk neste år der de faller ned
Plukket de første forrige helg, 18-19. september i fint høstvær. Absolutt modne nok til spising og hermetisering, litt lite modne til pressing, men pressing ble det likevel. Også til tross for gul monilla. Pest og plage, men monillaen befant først og fremst nederst på trærne. I kronene, der en burde ha vinger for å komme til var de utmerket.
Litt dårlig utstyrt og forberedt. Note: Trenger et svært arbeidbord ute, til pærehøst og planting og whatever. Lage et hull i bordet så pulpen kan gå rett fra knuser’n ned i bøttene. Ha tøyposer til pressa, endte opp med en helsetrøye etter å ha drept to putevar. Fant ut at å knuse pærene tre ganger i stedet for to, hjalp for å få ut mer saft av pulpen.
Nå er det 25. september, og til tross for et par dager med storm, det henger masse pærer på trærne fremdeles, men så høyt oppe at vi ikke får tak i dem. Fruktstige? Maybe … Neste år? Kan se ut som de henger så høyt i år at de får henge til de faller ned og slår seg.
Hermetiserte pærer, ja, det ble det faktisk. En god del glass. Oppskrift. Dene er for gråpærer. Jeg brukte spisepærene.
!50 g sukker til karamell, 3 l vann, 1,5 kg sukker, 4 vaniljestenger, 3 stjerneanis, 1 spiseskje hele koriander, 4 stk hel kanel og 60 gråpærer. Jeg lagde ikke karamell, men blandet alt utenom pærene, kokte lake og lot den stå en stund. Skrelte pærene og la dem i vann med en delt, krystet sitron i så de ikke skulle bli brune, kokte opp laken igjen, la pærene i og lot trekke i 18 minutter. Fylte pærene på glass, lake over, lokk, ferdig. Smaker utmerket. Til dessert, på havregrøt, som epler i en kake …
Og i kjelleren står et par hundre liter sider. I en av dunkene er det nedfallspærer blanda med epler så oppspist av rognebærmøll at de var ubrukelige til annet. Vi får se om det blir bra. Et forsøk.
Ida Meyn, som lager/tar så vakre bilder var her den tiden på sommeren, i slutten av juli, når vi merker høst. Vi er over halvveis i eventyret. Det blomstrer ikke lenger like vilt, det er tett av grønt, det bugner nede ved røttene i grønnsakslandet, og trærne er tunge av frukt, men blomstringen er definitivt på hell. De remonterende rosene kommer riktignok med et flor til, georginer, asters og hortensia kommer også, men det er åpenbart, energien fra mai og juni pakker seg liksom langsomt sammen mot andre årstider. Fargene er dypere, mørkere og tyngre, skyggene er lengre, villvinen rødmer så vidt allerede. August og september kommer med klarere dager og kaldere netter, men det heter fremdeles sommerhalvåret. Det er noen uker igjen.
Og dette, Idas bilder av natur, uavhengig av alle årstider, uavhengig av vær, av vind, av blå himmel. Underlig vakkert, drømmer og minner for vinterstid. Melankoli.
Alle bilder er tatt av Ida Meyn
Jeg har forsøkt å skrive om Idas bilder, men de taler bedre for seg enn noe jeg kan si. De har ikke bruk for tolkninger. De er nok. De gjør det de skal ganske stille, rører. Jeg stanser opp.
1973. Det er noen år siden. Navnet mitt og årstallet ved siden med barnslige bokstaver. Den aller første boka om planter jeg gikk ut og handlet. Det interesserte meg altså allerede da, vekster og hage. Om enn beskjedent. Nå er jeg eier av et helt bibliotek om roser og gjødsel og stauder og grønnsaker og hagens innredning. Jeg kikker i grunnen bare sjelden i bøkene. Det de har kostet står ikke i forhold til bruken. Det kan jeg ikke bry meg om. Jeg ville og vil ha dem. Jeg vil kaste et blikk på bokryggene i forbifarten og vite at jeg har dem. I tilfellet. Jeg vil ha muligheten til å slå opp på en side, tilfeldig eller på leting etter informasjon om ett og annet jeg lurer på. Sjelden. Så mye sier seg selv der ute i hagen. Det er jord og fuktighet og frø eller småplanter, det er å holde det åpent omkring dem til de får feste, det er enkelt. Men likevel, ville ikke vært foruten bøkene. De minner meg for eksempel om sommer hele vinteren. De minner om et hav av muligheter. De minner om at det finnes en stor kjærlighet til natur der ute i verden. Det er beroligende i en ellers nokså kaotisk verden. Det er trygt.
Bella Olsens hage 