torunlian

6. juli 2020

Så …

kanskje uværet er over nå. Kanskje blir det varmere snart enn de 12 gradestokken viser. Kanskje skal jeg gå ut og rense rosene for klisne knopper og alt det avblomstra så de blir litt penere og de remonterende kan samle krefter til ny blomstring. Kanskje blir det sommer igjen. Fuglene synger i hvert fall som da sola skinte for en uke siden. Ellers går det som det skal. Kålmøll og kålsommerfugllarver holder fest på det vi gjerne skulle holdt fest på om en måneds tid eller to. Rødbeter og gulrøtter er tynna, men står sikkert for tett fremdeles. Jeg har så vondt for å rive planter ut av jorda. Lover meg selv at jeg skal plukke og spise halvstore røtter underveis så de som skal lagres får bedre plass enn de har nå. Ugraset trives overmåte. Selvsådd ringblomst, ruccola, koriander, valmuer og kornblomst røver til seg plass i åkeren. Vondt for rive opp dem også enda det er tydelig de tar for seg av lys og luft og næring så det jeg sådde kommer til kortere enn det kunne ha kommet. Jeg visste det jo da jeg lot dem stå for noen uker siden, men … Neste år. Da skal jeg være mindre bløthjerta. Da skal de opp før de tar over.

Kanskje skal jeg ikke la purre fra i fjor stå og frø seg heller, kanskje ikke pastinakken. Nå breier en enkelt plante seg på mer enn en hel kvadratmeter. Eller gulrota, en av dem fikk også stå over vinteren, og pen er den, det skal den ha, men tar den uforholdsmessig mye plass? Når frøene modner skal jeg samle dem. I det minste. Litt skal jeg ha igjen for plassen de tar. Så skal jeg så dem neste år. Se om det går. Jeg liker ideen, skaffe frøene selv på samme måte som jeg liker poteten og sjalottløken, reproduserer seg selv, mangfoldiggjør seg. Har du en potet har du potet resten av livet med litt kløkt, har du sjalott, det samme. Og hvitløk. Plant et fed om høsten, og den blir til en hel hvitløk neste sommer. Sånn kan det fortsette.

Vanskelig å luke i blomsterhagene også. Geranium bugner og vokser seg langt over rosene, gjemmer dem helt noen steder, de blå klokkene jeg ikke vet hva heter lager et nett av røtter og skyter opp selv der jeg renset dem nokså godt unna, dagliljene sprer seg og kveler alt som kommer i veien, noe hvitt jeg heller ikke kan navnet på har også krypende røtter og blir svære tuer. Og valmuene. F**k. Jeg skal bli en streng luker. Neste år skal jeg bli en streng luker og kanskje helt kaste ut noe av det som sprer seg verre enn ugras. Neste år kommer det til å bli vanskelig igjen, jeg vet, for det som sprer seg som verst er det som først kommer opp om våren. Det er ikke så lett da, å brutalt trekke det opp med røttene. Men nå har jeg skrevet det ned, så kanskje jeg husker det i 2021.

valmuer, vakre, men ville, tar over en dag?

Under vokser det kanskje fremdeles sjalottløk. I begynnelsen gjorde det det.

30. mai 2020

Fortsettelsen er kommet

den vidunderlige våren forsvant på grusomste måte. Enda en gang ble den bare borte uten at jeg fikk nok av den. Fortsettelsen, som selvsagt er minst like skjønn er kommet. De første sommerblomstene er sprunget ut i all sin prakt og lover flere i ukene som kommer, lover mange, overflod, men vitner i det samme om at det også vil vare bare altfor kort, vekker sommersorgen. For en som aldri er helt i stand til å være, bare i øyeblikket, er slutten på det vidunderlig alltid smertelig til stede i blomstereventyret. Forvandling kommer lenge før det blir nok igjen, frø og frukt skal dannes, og jeg vet at det er også er skjønt, at jeg vil fylles av takknemlighet når den tiden kommer, men sånn er det fatt med det melankolske menneske, slutten på det vidunderlig bor i hendelsen midte. Melankolikeren slipper aldri det vidunderliges død og sorgen av syne. Ville ikke vært det foruten faktisk.

Og hva angår maur og peoner, så er lever de i fredelig sameksistens. Mauren gjør ingen skade på peonens knopper. De har bare i seg litt søtt som det er mer enn nok av og kryper, beruset antagelig, ned igjen.

30. mai 2020

Geranium – love/hate

De finnes i utallige varianter. De er redning og lise når en anlegger en hage, altså: i begynnelsen, da fyller de ut tomme rom og områder på no time, danner frodige tuer og sper på med blomster i blå og rødlige toner, ikke så mange og ikke anselig, men når de er avblomstra er det bare å kutte dem til basis, så kommer de igjen og gjør det samme en gang til. Og de sprer seg. De sprer seg med frø, men først og fremst så brer de seg utover. Stenglene slår rot etter rot og gir seg ikke. Det er som om de vil overta verden og fort. De bryr seg ikke om om det står annet der og prøver å puste, de åler seg inn mellom roser og liljer og pioner og kveler mindre vekster på et par uker. De blir større og større, de er ikke lenger bare tuer, de er tepper og de blir mer og mer ranglete. Deres villighet blir en trussel rett og slett. De må temmes. Det byr meg imot å rykke opp og kaste planter, men geranium, – det er ikke mulig å ta vare på alt som må bort etterhvert. De må på komposten. Takknemligheten en kan kjenne over deres livslyst og halvskjønne voksemåte må slåes ned av den morderiske viljen til orden. Takknemligheten en kan kjenne, kjente en gang, må overvinnes og vendes til ignorans. Drap må gjøres. Inntil jeg kommer til den vidunderlige, og selvsagt ikke så sterktvoksende, duftende Blodstorkenebb (Geranium Sanguineum). Storkenebb er det norske navnet på slekta. Og her, lenke til siden til en som elsker disse blomstene oppriktig, mye mer enn meg, og den som elsker har mer rett enn den som bare elsker litt, bilder er det også: https://valdreshagenmin.blogspot.com/2017/01/arets-staude-2016-storkenebb.html

ryddig tue i fjor, i år, ranglete, men fine fylte blomster. får se. dele og begynne på nytt kanskje?

De duftende geranier, eller rosengeranier, som ved berøring fyller et rom med rose, sitron, balsam, eple eller muskat er lettere å tåle, og i potte er de til å hanskes med. De fleste er ikke herdige, men hviler godt i et kaldt drivhus eller en kjølig vinduskarm gjennom vinteren. Som denne, Lady Plymouth, duftende og nokså skjønn også, ikke for blomstenes skyld kanskje, med med den hvite randen på bladene er den alltid verdt å se på en stund.

Geranium ble også kalt Ørepineplante. En skal kunne rulle et blad sammen og stikke det i øret for å kvitte seg med øreverk. Og hvis presten er på vei er det bare å riste litt på bladene, er det ikke orden i huset, så dufter det i hvert fall okei.

16. mai 2020

Bøker

fra før i tiden. De var bundet inn. De var sydd og limt. De var preget. Det var lær og lin og gull og godt papir. Det var verdier. Det var før min tid. Jeg savner den.

13. mai 202013. mai 2020

Verk

Verker og venter på varmere vær. I morges var det ikke mer enn 2 grader. Har sett meg ut 14. mai, i morgen, til dagen å så på, men kulda henger over landet, så vet ikke helt. Blir nok til det. Gruer meg som vanlig til å ta de endelige beslutningene om hva som skal stå hvor. Som om det var for evig. Komisk. Det er bare for i år. Og det vil uansett gro. Samme hvor hva kommer til å stå. I mellomtida, i ventetida, ser jeg på alt som står der fra før, stauder og busker og trær. De følger egne spor. Det bekymrer meg også en del. Pæretrærne for eksempel. Sprang de for tidlig ut igjen? Var det bier og humler nok? Blir det frukt eller blir det som i fjor? Ikke en. Og artisjokken? Tåler den de kalde nettene? Epletrærne holder klokelig knoppene igjen. Kniper. Jeg holder med dem. Jeg holder også tilbake. Men i morgen. I morgen skal jeg tvinge meg selv ut med frøposene. Da er ventetida over. Den ventetida. Da blir det å vente på alt som skal spire. Det er alltid noe å vente på. Eller lengte tilbake til, for snart er det mer enn krokus og snøklokker og perleblomst som allerede er over for denne sesongen. Fikk jeg det med meg? Nøt jeg det? Så jeg det sånn som det virkelig var? Så jeg helt inn i vekstenes sjel? Ble det nok? Aldri nok. Det er til å bli svimmel av.

Fikk i hvertfall lagt noen heller.

9. mai 2020

John Davis

Den står flere steder i hagen. Seinest i vår satt ned i bedet nedenfor det røde huset. I midten. Den skal bli stor og blomstre når Rosa Arvensis Splendens har hatt sitt flor. Rugosarosene, Agnes og Louise Bugnet, som står i samme bed, blomstrer ikke like overdådig som jeg håper John Davis skal gjøre. Får gi den ett år eller to og godt med kompost. Vurderer å flytte Louise Bugnet. Hun tåler det godt. Allerede flyttet med fra Lista. Etablerte seg nokså øyeblikkelig. Nå er det altså John Davis som skal sikre at det temmelig svære bedet ikke skal være glest i midten og helst, med litt hjelp fra gartneren, holde ugraset unna.

John Davis er kanadisk. Kordesii-rose. (En av foreldrene til denne krysningen er Suzanne som faktisk står i nærheten, en utrolig søt rose, med ganske små, svært vakre, fylte rosa blomster. Hun blomstrer sparsomt, men remonterer til langt utpå høsten.) De har det omtrent som i Norge i Kanada, kalde vintre, så John Davis er herdig. Den klatrer et par meter om den stilles mot vegg. Remonterer, men gi den litt gjødsel etter første blomstring, for den er litt uvillig. En enkel rose å ha med å gjøre. Lite sykdom mener de også de som selger den, men de mener jo så mangt. Rosa har duft, men ikke så veldig sterk.

7. mai 2020

Kald luft fra nord

– blåser innover landet meldes det fra Meteorologisk institutt. Isvind fra Arktis legger seg imot og presser varmen som kunne ha bredt seg fra sør tilbake sier instituttet som var det en ond gud. Iskald jord, sier instituttet. At pæretrærne står i full blomst og trenger en dag med vindstille, bare en dag med varme, så biene våkner og forstår hva de nesten gikk glipp av kan ikke instituttet bry seg mindre om. Meteorologisk institutt har ikke et hjerte som banker og slår for frukttrær og folk som tenker på pærehøsten allerede. Meteorologisk institutt kjenner ingen sorg over at pærehøsten i fjor var en katastrofe, kjenner ingen frykt for at katastrofen skal gjenta seg i år. Meteorologisk institutt får ikke vann i munnen av å tenke på frukten som kunne ha modnet i september hvis Metorologisk bare snudde seg nå, i dag, i tide, sendte mild varmluft og reddet den. Pærer er varmekjære. Epletrærne skal nok greie seg, men pærene trenger godt vær en dag eller to. Meteorologisk institutt, vær så snill, forbarm deg over folk og frukt.

3. mai 20203. mai 2020

Tuppene

Fire tupper og fire egg hver dag helt til vi reiste fra dem i 24 timer. Da gikk de i surr, og nå gir de bare tre egg daglig. Det vil si den fjerde høna har lagt et par egg uten skall. Stress sier Professor Alltid på Nett. Brudd på rutiner. Høner liker ikke brudd på rutiner. Nei vel. Så nå bestemmer hønene hvordan vi skal ha det i Bellas hus og hage. De står klare og biter i nettingen før vi har stått opp om morgenen, de presser seg ut når døra til hønsegården åpner seg, flakser av sted til meitemarkmarkene og løvetannengene, setter i gang, sparker og spenner og klorer, napper og pirker og pikker som om tiden er knapp, de har mye ta igjen, en hel natt. I rugekassa ligger egg de uten å bekymre seg synderlig har forlatt. To, kanskje tre, i hvert fall i gamle dager, før bruddet på rutinen vi hadde inntraff, før hønenes straff fordi vi forlot dem et helt døgn. Et tredje, eller hvis alt var som før, et fjerde egg blir kun lagt i frihet, i et rede bak glasshuset. For daglig å minne oss om at de er frittgående antagelig. Husk! Det egget vil slutte å komme hvis vi lukker dem inne. Ikke glem, klukker de. Eller de ler. Ikke godt å si. Det høres ut som de går rundt og klukker om oss som ikke helt ut forstår kontrakten mellom høns og romantiske folk, innimellom ler de litt oppgitt av det og akker seg over at vi fremdeles holder dørene stengt til huset vårt, huset der vi og hunden vår bor. De vil inn. De forstår ikke hvorfor de ikke er invitert. De legger seg til utenfor, skakker på hodene, kammene velter fra side til side, de kakker på ruta, ser på oss med de insisterende, små brune øynene. Frittgående, kakler de. Frittgående! Det er vi som ikke har skjønt konsekvensen av vår egen romantiske forestilling om frittgående høns, kakler de, forurettet, uskyldige. Hit, men ikke lenger liksom? De kunne også tenkt seg en sofa, en seng. En serie på TV å glippe med øynene til, sovne til kanskje, det ville vært rutine en høne godt kunne like. En rutine å aldri mer bryte.

Kan høner bli onde? Tanken har streifet meg. Er jeg allerede hønenes slave? For muligens fire egg om dagen? Hvis jeg er veldig, veldig, veldig snill og forståelsesfull.

2. mai 2020

rosa tulipaner

Det sto noen tulipaner i Bellas hage som må ha kommet igjen og igjen i årevis, like høye og sunne som da de ble plantet. For alt jeg vet kan de ha stått i femti år, i hvert fall i tjue, i noe som en gang har vært bed, men var eng da vi flyttet inn. Nå er tulipanene gravd opp, befridd fra løvetann, kløver og gras, flyttet til varmen langs veggen mot sør. Der står de sammen med roser, klematis, kirgisløk og liljer. Godt selskap med andre ord. Når jeg går forbi setter jeg meg ned og studerer kronbladene, beundrer dem, og lurer på hvorfor så mange moderne tulipaner ikke greier seg mer enn et par tre år før de slutter å blomstre. Jeg merker at jeg kan klarer meg fint med de som har overlevd her i hagen. Jeg trenger ingen andre. Jeg trenger bare rosa tulipaner.

30. april 2020

Clematis

– Ideen om orden var og ble en ide. Jeg husker for det meste ikke hva jeg hadde tenkt å huske om hvor jeg plantet hva. Fire somre i Bella Olsens hage og hva som står hvor? Tja …

Men her er det jeg vet om Clematis per i dag.

Ved nordveggen til det nye huset står det to clematis, plantet i fjor:

Sist skaffet, ennå ikke satt i jorda, kom i går. De skal først og fremst dekke over noe dritt og er derfor for det meste av sorter som ikke skal klippes ned. Appleblossom skiller seg fra de andre ved at den skal ha sol.