Forfatter: torunlian

Lagt ut den

Iris fra Hesleberg

Iris trives godt i denne Bella Olsens hage. Det er sandjord, gammel havbunn, og noen ganger nokså tørt, men det funker lell. De som er plantet sånn noenlunde i sola sprer seg villig. Det sto en her fra «gamle dager», nede i stranda, i en liten flokk, på veldig mager jord, nærmest bare stein og mose. Noen av dem fikk blomster, ikke mange, men svært vakre, mørkt blå og nesten sorte i knoppen mot anelsen av grått i det grønne bladverket. Jeg flyttet dem opp i hagen til bedre jord og mer omsorg og nå blomstrer de alle sammen. Og sprer seg villig, blir til et teppe. Jeg aner ikke hva de heter, om de har et navn, eller om jeg bare kan finne på et. De blir ikke høyere enn 20-30 centimeter, men desto kraftigere og tettere i voksemåte.

I går kom det flere til gårds. Fra Hesleberg gartneri i Asker. Det beste gartneriet på denne kanten av verden. De står i glasshuset og venter på utplanting,Men og jeg har en plan om å huske hva hver og en av dem heter. Bildet på potta de kom i stemmer ikke alltid med hvordan de faktisk ser ut … HUSK: Fyll inn bilder av virkeligheten når de kommer i blomst.

Iris Sibirica White amber
Iris sibirica Pink Parfait
Iris ensata Harlequinesque

Iris sibirica Black joker
Iris sibirica On Mulberry street
Iris Sibirica Uncorked
Iris sibirica Painted woman, her er det noe som ikke stemmer … Bildet og blomsten i potta? M, m. Sjekk.
Iris sibirica Not Quite White

Og nå står de her og venter på varmen sammen med en uimotståelig Bearded Iris som kanskje må være Pink Attraction, kom uten navn.

Det finnes 270 arter Iris og dertil kommer hundrevis av underarter og tusenvis foredlede hybrider. Hagen på Kleiva har god info og bra oversikt over sorter og ganske mange bilder av Iris. God info om roser, klematis og daglilje også, go visit!

Lagt ut den

Regn

I går gikk vi og snakket om det, hvor tørt det var blitt, ikke mai engang og tørt i bedene, tørt på plenen, tørt i bekken. Men vanne i april? Nei. Det er ikke varmt nok ennå. Det er mer vind enn vanlig som har tørket opp jorden, ikke varme. Å tilføre kald jord vann gjør den bare kaldere og treg. Det er ikke det vekstene trenger nå. Da jeg våknet i natt regnet det endelig. Stritt. Det fortsatte til langt utpå morgensiden. Da jeg sto opp etter å ha sovnet igjen til lyden av det gode været og kikket ut var det grønne grønnere, friskt, det sorte var sortere, tegnet alt som var skjedd og skjedde der ute så tydelig opp, og det sildret i bekken igjen. Så drev skyene bort, solen brøt gjennom og fuglenes jubel ble med ett ellevill. Nå flyr de fra blomstrende frukttre til blomstrende frukttre og ber om at de halvt utsprungne knoppene må holde seg litt, holde tilbake, ikke være for utålmodige selv om det verker i dem, vente på enda litt varmere dager så humler og bier får summet seg, så de blir mange og våkne og klare til å gjøre den store jobben, det aller helligste befruktningsarbeidet, så blomstene blir til epler og pærer og plommer og moreller en gang utpå ettersommeren. Det er et samspill så perfekt når det slår til at ingen musikk kommer opp mot vårens under. Det må ligge en stor og vakker fortelling til grunn, et ordløst verk av vidunderlige dimensjoner. Det må finnes et større mønster vi ikke ser som utvirker det. Det må ligge noe til grunn som framkaller det om og om igjen, et mantra (wiki: bønn, hymne, trylleformel, plan). Vårens evige sjel.

Kasamatsu Shiro, Spring Rain
Lagt ut den

Nå går det altfor fort

Den varme våren kom i går med humlesurr og fugler som lokker og vekster som ikke kan vente, men må springe ut. Alt som har ligget latent i et stadig lysere mørke, alt som nesten ikke kunne vente, alt tar fatt på sitt egentlig eneste oppdrag, å vokse, bli til, myldre, i svimlende mengder, i svimlende fart. Kraften i hendelsen, naturens ukuelig vilje og makt, det stadig tilbakevendende under, takk!

Lagt ut den

Såkalender

Herr Nils Åkersted, et passende navn på en som liker frø, har laget såkalender. Jeg fant den på ‘Grøna rader‘. Artikkelen har mange gode såtips enkelt beskrevet.

I plantehuset står det frøplanter av alle typer kål nå, løk i mange varianter, tomater, slangeagurker/sylteagurker og pepper, mange forskjellige. Pepper, en del tomater og noen agurker skal få bli inne bak glass hele sommeren. Og så har jeg endelig fått sådd et hav av staudefrø jeg ikke har kunnet motstå når frøkatalogene har dumpa inn. Det er alltid nok tid til alt i januar/februar, verre litt lengre utpå våren når arbeidet faktisk skal gjøres, men i år er mange frøposer tømt, innholdet ligger i jord, og jeg skal få se hvor mange av frøene som har overlevd både ett, to og tre år i lager og hvor mange jeg har drept. Og selvom frøposer fra katalogene nå for tida også er fryktelig forførende er de ingenting mot frøposer før i tida. Så de sånn ut fremdeles ville jeg kjøpt frø bare for posenes skyld, så best de ikke gjør det. Og best jeg får sådd alt gammelt i år så jeg kan go wild i katalogene neste år med en slags god samvittighet.

Lagt ut den

Iris Sibirica

5 kvadratmeter eviggammel Sibirsk Iris, eller Sverdlilje, med sammenfiltrede røtter i flere strie lag er endelig, etter en plan som har eksistert hver vår i fire år spadd helt opp og delt i hundrevis av skudd. De skal spres til alle hagens utkanter der de skal greie seg selv i krattet mellom kaprifol, bringebær, halv-ville roser og helvetes takrør. Der skal de jobbe, holde ugraset i sjakk og gi inntrykk av at gartnerens omsorg når helt ut dit. Den gjør ikke det. Eller i og for seg, ettersom de blir plantet, men så må det være opp til det som måtte havne i utkanten å overleve på egen kraft. Iris Sibirica burde være en bra kandidat. Pioner også. De tåler det meste, men bruker litt tid på etablere seg. Og roser. I hvert fall noen. De som ikke har fjernet seg for langt fra sitt opprinnelige ville opphav.

  • tusen små planter
  • tåler konkurranse

Iris Siberica kommer i fargevarianter fra hvitt, gjennom alle blå og lillatoner til nesten sort. De blå er de mest hardføre. Jo særere farger jo mer ømtålige. Avlet på skjønnhet gir ikke alltid best helse og voksekraft, så de blåeste av de blå er de beste i utkantene. Det vil ta tid før de danner tuene jeg drømmer om, men en gartner må ha like stor glede av å se hendelsen for seg som den faktiske hendelsen ellers gidder ikke gartneren å bruke dagevis på å rive gamle irisrøtter opp og fra hverandre.

Varianter …

Mine småplanter vil ikke blomstre i år og kanskje ikke neste år heller, men så …

Litt større rotklumper, 10 til 15 cm i diameter, delt av fra en tue som har stått i fire, fem år vil høyst sannsynlig blomstre samme sommer. Bedre å dele irisen da enn å la den stå og bli til et nær ugjennomtrengelig hundre år gammelt tjukt teppe. Så da må jeg kanskje til utkantene av hagen igjen om noen år likevel. Dele iris. I mellomtida er jeg litt mer enn middels interessert i å skaffe noen av de andre variantene. Den hagenske grådighet har ingen grenser. Ingen.

Lagt ut den

Corona

Vi er blitt som trærne, står stille. Vi er blitt som i gamle dager, stedbundne. Alt vi fylte tiden med, alt vi skulle, alt vi ikke måtte gå glipp av, alt som måtte skje, helst i går, alle møter, alle fester, er utsatt på ubestemt tid. Jeg renner tankene inn i det, jeg stanger mot ubestemt tid, stanger mot stille, stanger mot nei, ikke nå og vet ikke når, om noensinne. Kanskje er alt i ferd med å smeltes om, vi ligger i støpeskjeen, vi er til forvandling, ingenting skal bli det samme igjen. Bare i hagen er alt likt seg. I hagen gjør jeg det samme, omtrent, som jeg gjorde i fjor. Der vender jeg samme jord. Der gjør jeg det samme som tusener av andre gjør i hagene sine når det er vår, med spaden, med frø fra en frøkatalog, med deling av stauder, med rydding og klipping av frukttrær og roser, med luking og gjødsling, og hvor skal jeg så? Hvor skal potetene stå? Så ikke tørråte tar dem. I hagen gjør jeg det formødrene mine alltid har gjort på samme måte som dem. I hagen er ingenting nytt, men likevel er ingenting så nytt og lovende friskt som vår i hagen igjen. I hagen er intet utsatt, ikke engang til neste uke, der har alt sin rette tid. Der er det før og etter frostnettene. Der er det før og etter sol og regn. Der er det, ikke for tidlig, ikke for seint, men akkurat da du måtte, så alt skulle vokse seg sterkt. Der er det naturens gang, følge så godt som et menneske kan. Det er orden i hagen. Der er det bare naturens glassklare og helt begripelige restriksjoner og prinsipper som gjelder. Utenfor hagen er verden, sånn som den var, gått av hengslene og ukjent og rar. Det er travelt der også, men på en helt annen måte, for der støpes det av en større hånd om til tider vi aldri har sett. Bedre? Det er ikke sikkert, men det er å håpe. Skjønt menneskehetens historie, etterlest, grunnet på, tatt i betraktning, så støpes det om til, ikke bedre, ikke verre, bare annerledes. Corona er streng mot oss nå, hun viser oss at vi kan hvis vi må, hvis vi tvinges, hvis frykten er stor, hvis vi står med ryggen mot veggen. Det er bare det at det er ikke lett å fatte og se at det er mot veggen vi står på så mange måter i disse tider når øynene vender den andre veien.

The Dexter Elm in Maldon, Josef Sudek, John Kauffmann, Tree/Time, Crown Shyness
Lagt ut den

Denne våren

så annerledes enn alle vårer. Det er 18. mars, og det jeg for bare noen uker siden trodde var en heftig influensa gjør ting med verden ingen vet hvor vil ende. Det minner om en roman jeg aldri har glemt, Herman Hesses «Sol og Måne», en fortelling om pest. Et uvirkelig ord, og heller ikke det rette, men likevel, virkningen Corona har på verden er av det samme. Alt stanser. Men ikke det meste. Naturen lever videre som om ingenting skjer med oss mennesker. Det springer ut krokus og snøklokker, narsissene er allerede langt kommet, jorda er fri fra tele etter en usedvanlig mild vinter, rosene har store knopper og skudd, det flor og det fjærer gjennom sundet etter den eldgamle månens lover, men i meg er denne våren et underlig under. I mennesket er den den første våren i ny tidsregning. I mennesket skal den gjennomtenkes og gjennomleves som våren da vi skiftet retning, men ikke visste i hvilken vi skulle gå. Jeg går ut i hagen i mellomtiden. Jeg går ut i naturen. Den får ta livet av meg hvis det er det den må, jeg elsker den likevel.

Sår, bygger hønsehus, rydder i kjøkkenhagen, skremmer rådyr med såpestykker i frukttrærne og passer hunden som måtte sy noen sting. Alt er seg likt og virkelig ikke.

Lagt ut den

Hage i Marrakech

Omkring Marrakech er det et hav av vidunderlige hager å besøke, inne i byen er Majorelle, hagen til Yves Saint Laurent og kjæresten hans, The secret garden i Mouassine, et svært hageprosjekt i et gammelt palass (nå også hotell!), Kotoubia hagen ved den største moskeen og mange flere. Inni husene i Medinaen er det hager, de fleste er private og alt en ser av dem over murene er en toppen av en palme eller en bougainville som har klatret opp i en sypress. Hagene inni husene som med rette ble kalt for hager og ikke bare patio ble anlagt etter visse mønstre, de ble delt i fire mindre hager med gangveier mellom og rundt, hver del representerte et verdenshjørne, den skulle ha trær for skygge, velduftende urter og rennende vann i en fontene i midten. Hagen var et sted for hvile og refleksjon.

ikke min hage, vet ikke hvem sin, men sånn kan det se ut inni hus som er så shabby på utsiden at du tror ikke det bor noen der.

Også er det terrassene. Opprinnelig kvinnenes domene, mer utvanna nå, i hvert fall i Marrakech. Gjestehus og expats holder hage på takene. Vi også. Og ettersom det er vår her også har den fått oppjustering. Nye potter, nye planter, deling av gamle og kassering av stygge. For noen planter er faktisk ikke veldig pene. De blir med M’Barak, husets vaktmester, ut på landet og får nytt liv der. Ingenting dør.

Blomterpotteselger på Bab Khmis. Blomsterpotter et forbruksvare i dette landet faktisk.
Veien hjem på utvidet motorsykkel med potter og M’Barek og meg på lasteplanet. Med hjelm. Sjåføren.
Gårsdagens gartnerifangst og stikling av noe som fantes fra før.
Morgendagens planteprosjekt, nyklipte roser og tørst katt.
Ekte sjasmin, dverg Bougainville og en Bougainville som er helt uregjerlig..

Det er hagelivet i Marrakech. Jord og potter og planter koster nesten ingenting og det gror vanvittig. Den som hadde hatt enda et liv skulle fått seg en hage på det Marokkanske landet og gått bananas. Begrenser meg til terrasse selv om det gjør litt vondt.

Lagt ut den

Kolonihager og kålrot i parken

Under de siste verdenskrigene dyrket folk maten sin selv der det var mulig, også i byene. Langs veier, i bakgårder, i parker, på fotballbaner, der det fantes et stykke jord kunne det vokse løk og poteter. Utpå femtitallet ble det slutt. Produksjon av mat ble satt ut til bønder og er etterhvert blitt til mer og mer av et problem. Jorda dyrkes for intensivt og ensartet med for mye kunstgjødsel og sprøytemidler. Effektivitet er målet. Den bonden som alene dyrker flest gulrøtter er den beste. Men han gjør det jo ikke alene. Det ser bare sånn ut der han kjører rundt i ensom majestet med flomlys på traktoren til langt på natt. Han er ikke alene, for han har jo maskiner. Mange. Svære. Og noen har laget dem, noen skaffer ham bensinen, noen produserer gjødselen og sprøytemidlene. Det er ikke fordi han ikke ligger på knærne og rent faktisk luker at det ikke ligger folk på knærne (på en måte) andre steder. Noen jobber i de kjemiske fabrikker som lager ugrasmidler, noen pakker giften, noen frakter den med skip og trailere til butikker, noen selger den, noen lager monstrene som bonden sprer den ut med, noen reparer disse. Bonden betaler ned på lånene mens mange, andre steder, tjener så mye penger at de ikke vet hva de skal gjøre med dem. En god del av dem løper til de stuper etter ingenting på treningssentre eller i Frognerparken når de kunne vært ute og gravd i jorda eller faktisk luket i stedet.

Og det var egentlig det jeg ville skrive om. Frognerparken. Under krigen. De dyrket poteter på plenene. Parkpoteteter kalte de potetene som ble dyrket i byenes parker, på fotballbaner, på et lite stykke ledig jord, under krigen. Victory Gardens ble lappene kalt i Amerika og England der det virkelig ble oppmuntret til at folket skulle ta spaden i egen hånd.

DIG FOR VICTORY – BRITISH WAR OFFICE advert from 1940

Det er mange stygge steder, særlig i byenes randsoner, der det kunne vært hager. Eller Victory Gardens. Vi har fått ganske mange bier i byer etter hvert. Det kunne kanskje vært fint med noen bønder også. Eller mange. Småbønder. Små, små småbønder. På hvert sitt lille stykke. Som kanskje kunne bytte en tomat med en agurk eller poteter med en bukett georginer. Og alt ville vært kortreist, og alle fikk litt gratis trening og mye frisk luft. Og alt var gjort mekanisk med en spade og et greip og noen frø. Og ingen CO2. Det er visst ganske velutviklet i Russland dette, dyrke på en liten flekk de fikk en gang i tiden og bytte. De sluttet ikke med det. De holder på fremdeles. Les om det på https://www.datsja.no hvis du er interessert.

Victory Gardens i New York, London, Canada og mer under siste verdenskrig

Det er jo ikke krig på den måten, ikke her, ikke nå, men det er en kamp å kjempe. Vi merker det kanskje ikke til daglig foreløpig, men vi er i den. Jeg tenker: Victory Garden!

Lagt ut den

12. februar, 2020

februar og rapporter fra Bella Olsens hage sier at rosene har fått skudd, snøklokker og vinterblom (erantis) blomstrer, trærne har knopper, rådyra har gnagd på stammene til eple og- plommetrærne i det nyplantede espalieret, måtte de underjordiske ta dem og steike dem til kvelds. Ellers ser det greit ut, men jeg er redd det kommer snø og frost i mars.

mer enn middels interessert i at rådyra skal holde seg langt unna dette, sorry, jeg synes ikke de er søte

Jeg har to ting jeg skal gjøre for å jage dem. Den første er å knuse ett egg, tilsette en liter vann, et glass melk, et halvt glass hvitløksalt (eller hvitløk), et halvt glass cayennepepper (eller annen knust sterk pepper). Blandingen skal stå og råtne noen dager, fem kanskje, gjerne i sola. Når den stinker, ta en mjuk malerkost, dypp den og rist den over det trær og planter. Det andre er at jeg skal kjøpe en god del såpe, den som lukter verst og mest, jeg skal borre hull gjennom dem, stikke gjennom en strips og henge såpestykkene i trærne, på gjerder, på pinner i blomsterbedene. Og for det tredje skal jeg hvile meg og håpe på det beste. Blodmel skal visst også virke avskrekkende.