Forfatter: torunlian

Lagt ut den

Hosta

min sympati for hosta er tippet over fra «både, og» til sympatisk. Den kan spises. Det er sånt som kan forandre alt. Den skal smake som asparges, og det er kanskje derfor den tilhører aspargesfamilien. Eller omvendt. Alt kan spises, de nye skuddene om våren, bladene, stilkene, blomstene. Gamle blader smaker bittert, men knekk av skuddene nede ved rota, forvell dem og server dem som asparges sier de som har greie på det. Som for eksempel Lotta Flodén. https://gronarader.se/om/ Les hva hun skriver om Hosta og bli klokere.

Alle sorter hosta skal kunne spises. De kom en gang over havet fra Japan. Der drives hosta fram i drivhus under risskall for å holde seg lysegrønn og skjær. Jeg skal ta bedre vare på mine fra nå av. Jeg skal spise dem, ja, men da blir det bedre plass for de skuddene som blir igjen, så det er bare bra. Jeg skal formere dem, spre dem utover. De skal få vokse i alle skygger og halvskygger fra nå av. En lenke til en som har erfaring med å spise dem under.

Lagt ut den

Bella Olsen

Det var Bella Olsen som passet pæretrærne i hagen i forrige århundre. Tidlig i forrige århundre. Hun dro rundt på sykkel med en kasse på bagasjebrettet og solgte fruktene om høsten. De er gamle menn nå de som forteller at da de gikk på slang kom hun ut på trappa og lurte på hvorfor de stjal når de kunne få. Da hun kom på aldersheim fikk hun kontrakt på at hun skulle få så mye pærer hun ville ha så lenge det var liv i henne. Hvordan hun fikk eiendommen i sin tid er halvt mørklagt. Hun tjente hos en kar som hadde den og flere andre eiendommer i området. Hun tjente seg til mer enn vanlig lønn hos denne karen sier ryktet. Pikant. Uansett hvordan hun skaffet seg hagen og trærne, det er de beste pærene i mils omkrets. Det snakkes om dem. Det går gjetord. Det er noe med jorda røttene står i. Rik på kalk. Gammel havbunn. Sørgelig er at trærne er så gamle nå at flere av dem har hule stammer. Det knirker og knaker i dem når det blåser bare litt, og svære greiner knekker rett som det er av. Pærehagen må fornyes. Poding. De gamle trærne må podes på nye stammer. Det er løsningen på salige Bella Olsens pæretreproblem. Ett år gamle pærekvister på to-tre år gamle stammer av rogn. Det skal visst gå bra. Plukke kvistene i mars. Legge dem kaldt. Spa ung rogn opp i potter eller binde røtter og jord inn i strie og plante dem et lunt sted. Skjære skrå snitt i april omtrent og «lime» grein og stamme sammen med tape eller strikk. Skal ikke være verre enn det å få seg et pæretre. Men så, vente på det modne treet i årevis. Sånn er det med trærne. Bellas trær bærer for oss nå. Trærne vi planter skal bære for noen som kanskje ikke er født ennå. Vi har mer med de døde å gjøre enn vi tror og tenker på til daglig. Med de ufødte også.

Lagt ut den

Pepper

Vet next to nothing om pepper. Eller vet om en, d’espeletto. Den vokser i Spania et sted, som betyr ett sted. Bare d’espelettoen som gror der får kalle seg d’espeletto. Mao litt champagne over den pepper’n. Den er god. Og da jeg lette etter den kom jeg over denne siden https://www.fataliiseeds.net. World wide shipping fra Finnland. Alt alle ikke visste om pepper står der, som styrke for eksempel, hvor de kommer fra, hva de kan brukes til. Ikke at jeg vil kjenne dem igjen i butikken, men den som liker pepper kan kjøpe et par frø fra Fatalli seeds og regne med å få noe som passer til beskrivelsen. De hadde ikke d’espeletto, men de hadde andre fristende sorter, så lurt igjen, bestilte. Til det nye plantehuset. De skal få stå innenfor vinduer og tro de er i varmere strøk. Selvom jeg har dyrket dem ute. Andre peppertyper kjøpt på hagesentre. Før i verden. Navnløse. I år blir det å ta det fra begynnelsen, så frø, vente og se, forhåpentligvis høste og kanskje samle og tørke egne frø hvis de viser seg å være verdt det. Så da er altså våren begynt. På nett i hvert fall.

Og mens pepper er tema, så finnes det enda en peppernetbutikk som kaller seg The Hippy Seed Company. Lots and lots of pepper seeds from Australia. Og her holder de til: https://thehippyseedcompany.com. Og for min egen skyld, så jeg ikke behøver å lete hvis jeg får lyst å lage chillisaus til høsten finnes det et hav av oppskrifter her: https://chilisauce.dk/opskrifter. En danske som er hekta har samla dem.

Lagt ut den

Det har snudd

årets siste dag og frøkatalogene melder seg på nettet. Jeg ser utover en sovende hage som ikke helt vet hva som skjer. Åtte varmegrader. Gresset er grønt fremdeles. Noen narsisser stikker seg opp for å se om det er våren. Et par roseknopper er like ved å springe ut. Men ikke gjør det. Det er vinter. Det kommer til å snø. Det blir kanskje tele. Januar og februar skal skje. Mars. Den nesten uutholdelige måneden og vente seg gjennom til april omsider kommer. Men heldigvis litt å så og passe på i drivhuset før det. Noe å stelle med. Noe å glemme alt uten øyeblikket i. Fingrene i jord, frø, og drømmer om hvor alt skal stå når varmen kommer. Det samme hvert år, og like inderlig. Så vidunderlig lagt til rette for oss denne jorda. Årets orden, stor trøst i all forvirring.

Lagt ut den

Denne nettsiden har jeg lett etter

Det er nemlig ikke bare, bare å kjenne igjen hvilken plante som er sådd på frøbladene og de første ekte bladene. Et frø fra én sort er heller ikke alltid lett å skille fra en annen. Men her er hjelpen, fra England, with love. http://theseedsite.co.uk

Utenpå frøet er sitronen.

En annen nettside. Kristins flora, nordisk nettfora. Planter og sopp og sommerfugler og mer. Jeg vil si, et imponerende arbeid. http://www.kristvi.net/flora/index.html

Dansk nettside med oversikt over roser. http://www.rosenposten.dk

Rosa Hugonis, Gul Kinarose, den første om våren
Lagt ut den

oktober

men snart november. Den lengste måneden. Den mørkeste av alle. Den ensomste. Den vanskeligste. De underjordiske er i hagen. Danser. Peker sorte tryllestaver mot det som ikke døde, visnet av seg selv. En larve. En anemone. En roseknopp. Sverger seg til nattefrost. Gjør alt som var dugg en gang for lenge siden om til strenge rimkrystaller. Holde ut, bære over, til enda en november kryper tilbake i kalenderen sånn som vi er lovet. Håpe det er sant. Telle dager. Kanskje se en fullmåne en kveld, en natt, en gråblek morgen. Fyre. Sove. Drømme. Våkne i desember. Til solverv. Men først, være i oktober noen dager til. Tenne bål.

Lagt ut den

Høst …

Potetene ligger i kjelleren, sto til første uka i oktober. Riset røyk mer enn en måned tidligere da tørråten ikke lenger var mulig å ignorere. Gulrøtter, kålrot og rødbeter er høstet. Ligger og venter på å tørke opp. Det regner hunder og katter. Har regnet så langt tilbake jeg husker. Skulle tro vi var i en roman der slikt skjer. Syndefloder. Hvor lenge kan grønnsakene egentlig ligge der? Får de puste? De har ikke gjeller. Bønnene er høstet, ble høstet i et gløtt av sol i noe som kjennes ut som i fjor. Borlottibønner er usedvanlig pene. Det virker som det er ok å la dem halvtørke i belgen på planten for lagring. Så altså ikke høste mer enn det som skal spises umiddelbart hvis de høstes tidligere. Snittbønnene ble katastrofe. Overmodne. Uspiselige. Belgene må tas før de danner bønner, forvelles og spises eller fryses for lagring. Det ble tre gresskar. To fikk frost en natt og det likte de ikke. Maisen? Kjørt. Har ikke modnet og kommer ikke til å gjøre det heller. Grønnkål og purre og rosenkål får stå så de siste kålormene har noe å feste på. Løken er høstet for lenge siden og tørket inne. Så mye har det regnet. Så lenge. Soltørket løk? Kanskje neste år.

Borlottibønne, flere neste år hvis frøene jeg har tørka spirer.

Andre høstlige gleder, bjørnebær, noen epler, bare ett tre med frukt i år, de andre epletrærne, null. Så hvert eple ble pakka i silkepapir, sånn som en fikk dem før i tida. Ikke en eneste pære heller, bokstavlig talt, følsom den pæreblomstringa. Men sopp i uanstendige mengder. Sort trompetsopp på eiendommen. Kjennes ut som en helt spesiell ære er den tildelt. Ikke soppen. Eiendommen. Traktekantarellen kom først riktig i gang andre uka i oktober og driver på ennå.

Lagt ut den

Det har gått tid

den går så fort. Rosene har blomstret, hviler litt nå, forbereder seg på høstfloret med færre, men klarere, kanskje enda finere blomster som står lengre i det kjøligere været. Med mindre det styrtregner som det gjør i dag, kommer i voldsomme byger, som det kan virke som om det har fått for vane. Slår plantene til jorda. De fleste reiser seg igjen med sola. Trærne står ganske urørlig, lar vannet renne over og av bladene, tålmodige trær. Eldgamle. De har sett mye i hagen her. De har erfaring og lar ting passere. Regn, sol, snø, folk som plukker fruktene ned, hunder som skjeller, et skjærepar som bygger et rede, de tar det, alt sammen, for hva det er, livet som skjer. Et år av gangen. De bryr seg ikke om at potetene har fått tørråte. De klipper ikke snegler i to. De bekymrer seg ikke over kålfluer og kålormer som eter av grøden. Du har andre perspektiver når du er kanskje hundre år og har røtter langt nede i jorda.

Bella Olsen het hun som eide hagen en gang. Hun som plantet pæretrærne. I hvert fall noen av dem. Kanskje ikke de eldste, men. Det var visst noe med at hun fikk hagen i gave. Noen bare ga henne den. Det var visst noe med at hun hadde vært husholderske hos en kar, og så fikk hun hagen. Det er mulig det er en historie der som ikke er fortalt.

Og sånn har han det nå, Gutten med Gåsa. Omgitt av blomkarse, fløyelsblomst, kornblomst, valmuer, dahlia, kål i mange varianter, erter, gulrøtter, rødbeter, tomater, lavendel, løk, rød og hvit og mer, enda mer. Det vokser vilt i Bella Olsen hage.

Lagt ut den

Maria Sibylla Merian

Skyene sprekker opp. Himmelen blåner langsomt. Jeg skal snart ut i hagen, men først tenke på en kvinne. Hun fødtes i Frankfurt am Main 1647, døde i Amsterdam 1717. Botaniker og billedkunstner. Hun utviklet sin helt egne stil. Blomsterbildene hennes ble pyntet med sommerfugler og småkryp. Hun fikk utgitt flere gravyresamlinger med bilder av planter. Omkring 1680 kom et mer vitenskapelig verk om sommerfugllarvenes vidunderlige forvandling.

Fra larve til puppe, chrysalis, til sommerfugl. © Trustees of the British Museum

I 1665 giftet hun seg og flyttet til Nürenberg. Der fortsatte hun sitt arbeide og fikk tilgang til de fineste hagene i byen. i 1683 dro hun tilbake til Frankfurt og siden til Amsterdam etter å ha fått separasjon fra sin mann. Han var for Luthersk for henne. I Amsterdam ble hun med i en religiøs sekt, Labadistene, som preket felles eie av gods og eiendom og delt oppdragelse av alles barn. I 1699 fikk hun, og tok imot, et tilbud om et to-årig opphold i en Labadist-koloni i Surinam. Da hun og datteren, Dorothea, kom tilbake hadde de med seg akvareller forseglet i tette kasser og insekter, planter og dyr på sprit i krukker. Det resulterte i den illustrerte boka Metamorphosis insectorum surinamensium. Og malaria.

Tre stadier. Biodiversity Heritage Library on Flickr
Granateple og sommerfugler. National Museum of Women in the Arts, Gift of Wallace and Wilhelmina Holladay

Ananas og fem insekter fra Surinam. Ananas var sjelden vare i Europa på 1700-tallet. Den nobleste av alle frukter. Ananas og fem insekter fra Surinam. Ananas var sjelden vare i Europa på 1700-tallet. Den nobleste av alle frukter.© Trustees of the British Museum
Pasjonsblomst insekter og en sommerfugl
Flaggermus fra Surinam. © Trustees of the British Museum
Gren av Guavetre med Tarantula, mauer og edderkopper. © Trustees of the British Museum

Et tropisk drama. Mellom de oppspiste bladene på et Guavetre kryper en Tarantula ut av redet mens en annen eter en Kolibri som har egg i et rede like ved. Tarantulaen fanger fuglen med sine åtte hårete bein og lammer den med et bitt. «De tar små fugler fra redene og suger alt blodet ut av dem» skrev Maria Sibylla Mariam. Og maur » kan spise hele trær så nakne som en kost i løpet av en natt».

Georg Friedrich Händel komponerte sin Concerto Grosso Op. 3, no. 2 til Maria Sibylla Merians ære. Vakkert.

Lagt ut den

Det regner

– det øser ned. Og blåser. Selv her i den lune vika der denne hagen ligger. Jeg logger meg inn på YR med jevne mellomrom for å se om værutsiktene har endret seg til det bedre. Men, nei. Jeg har gummistøvler og annet utstyr for ikke å bli blaut til skinnet, men, nei. Jeg holder meg inne. Det er bare vann, velsignet vann, men, nei. Jeg venter. Jeg ser ut av vinduet. Jeg ser på sundet der vannet går ut eller inn. Jeg vet ikke om det flør eller fjærer. Jeg ser på sivet. Nye grønne strå skyter opp mellom de tørre gamle fra i fjor. Snart er de historie. De gamle. Og neste år blir de nye historie også. De har det utmerket i sitt eget kretsløp. Trenger ikke flyttes hvert år som kål og poteter. Jeg lurer forresten litt på poteten. Den kommer jo opp der den vokste i fjor. De glemte knollene spirer og ser livskraftige nok ut. Hva hadde skjedd om potetene fikk vokse som de lystet? Fikk sitt eget jorde der ikke alt ble høstet. Hva hadde skjedd hvis de bare fikk holde på litt mer uforstyrret? De greier seg jo utmerket gjennom vinteren ser det ut som. Som i og for seg mye annet gjør også. Tenke seg et hjørne av hagen der ting får stå mer i fred, poteter, kål, et par rødbeter, løk, la det gå, la det frø seg, luke litt ugras og høste litt i ny og ne, men ellers? Nei … La det greie seg mest mulig på egen hånd. Hmn …

  • en glemt potet kommer opp mellom ertene
  • gressløken blomstrer i alle sprekker der den kommer til
  • the guardian garden angel tenker over tingene
  • en overvintret rødbetplante venter på blomstring og frø
  • overvintret rødløk, så får jeg se hva som skjer med den
  • rosmarinen fra i fjor blomstrer, har riktignok står i kjelleren i vinter, men …
  • ruccola selvsår seg om og om igjen
  • gressløken huker seg fast i alle sprekker
  • en brokkoli fikk stå i fjor og hvis den frør seg skal jeg så frøene neste år (fuck monsanto)