Forfatter: torunlian

Lagt ut den

Den fantes i hagen fra før, eldgammel antagelig

– kanskje like gammel som pæretrærne, hundre år eller deromkring. Kanskje fremdeles en nyhet da den ble plantet her. Rosa Hugonis eller gul kinarose, oppkalt etter Pater Hugo, en engelsk misjonær i Kina som egentlig het Hugh Scanion. I 1899 sendte han frø fra denne duftende rosen til Kew Gardens i London. Og siden … Sedum under sprer seg lavt og fint og rydder opp. Av seg selv. Det ser ikke like ryddig ut på baksiden. Sånn er det med mangt. Det er det vi har baksider til.

Blomstrer overdådig, men kort. Det gjelder å gå forbi og huske å stanse et øyeblikk, bøye seg ned og trekke inn duftene, se, se, se. Huske det. Til vinteren. Så en kan glede seg til det skal skje igjen.

Lagt ut den

Roser og peoner

24. mai og allerede roser og peoner fra hagen i vase. Til ære for alle ungene som har streika i dag for at vi skal kunne fortsette med sånt, plukke inn av naturens vidunderlig vakre gaver. Det kommer fremdeles roser og peoner. Det kommer mye mer enn nok. Hvis vi ikke ødelegger jorda de vokser i vil de fortsette å komme i overflod og glede oss hvert år i framtida. Hvis vi tar oss sammen. Morgenbladet bestemte seg i dag, de skal ikke kalle det som skjer på kloden klimaforandringer lenger, de skal kalle det klimakrise. Takk Morgenbladet for at dere ikke lar dere lure. Vi trenger sannheten om oss.

Lagt ut den

Ornamental er sådd

i forrige uke sånn omtrent. Antagelig for tett igjen, men en dag skal jeg lære. En annen dag. Et annet år. Men først skal det spire. Etter dette skjemaet. Sånn omtrent. Meningen er at grønnsakene ikke bare skal bli spesielt gode, men de skal være spesielt pene mens de blir det. Dette har ingenting med effektivitet å gjøre. Nada. Det har kun å gjøre med ideen om noe skjønt. Mange vil nok mene en kunne brukt livet og tiden på viktigere ting enn å så grønnsaker i mønster, men nei, ikke jeg. Neste år kan alt være annerledes. Kanskje tar jeg alle frøene, rister dem sammen og sår dem der de helt tilfeldig faller. Ser ikke bort fra at det også kunne blitt riktig vakkert. Det ville definitivt tatt mindre tid. Å så. Men hva med innhøstingen? Uansett, ett år av gangen og i år ble det sånn.

Sett fra benken i rosekrattet, eller øst blir det vel.
Lagt ut den

Kart over rosene

Plantet på Flatfia 22. mai. Mellom Stanwell Perpetual og Rambling Rector står en Single Cherry planta for et par år siden fordi nostalgien ville det. Jeg hadde to i en annen hage. De kom så tidlig og de skimrende, nesten grå utsidene av kronbladene var uimotståelige. Det står to forsmådde roser ved dammen jeg har glemt navnet på. Jeg husker de ble «satt bort». Jeg likte dem ikke så godt når det kom til stykket. I vår kom de i skade for å bli satt fyr på sammen med noe gras. Den ene kommer ser jeg. Den andre? Heaven knows and we shall see. Når den får blomst, hvis den får blomst etter all den stemoderlige behandlingen, skal jeg prøve å huske å gi den et navn.

Lagt ut den

Iris

Iris chrysographes, black form, eller sort iris kommer fra Kina. Vokser på jorder, langs elver og i skogkanter. Vil helst ikke tørke ut… Og kan godt stå i halvskygge. Står med andre ord ikke helt optimalt der jeg har plantet den. Burde stått der siget går forbi brønnen kanskje, men den får stå der den står inntil videre. Passe på den og vanne så den vokser på seg og kan deles. Og flyttes. En annen vår.

Lagt ut den

Rosekartotek

14. mai, 2019

Under Afrika: to Poppius, en John Mc Nab, en Stanwell Perpetual og en foreløpig navnløs … plantet i forfjor.

  • stanwell perpetual, busk som dufter og remonterer og har torner rådyra ikke liker
  • poppius, blomstrer i mai/juni, tåler skygge, skyter fra rot
  • john mc nab, glattbladet rugosa, dufter og remonterer

Ved Eika: To John Mc Nab, en White Rose of York (eller Rosa alba Semiplena)

The White Rose of York
Lagt ut den

Midt i mai omtrent

Det kommer nå. Det svulmer og sprenger på. De tidlige rosene har knopper, peonene også, mange, store, akeleiene fyller mellomrom og liljene strekker seg mot blomstene som ligger klare og venter bare de når opp, drue og klematis leter etter noe substansielt å klatre på, dagliljer og iris, en kan se fra time til time at de vokser. Og alt det andre som har frødd seg selv det vokser også, kanskje ikke akkurat det det passer, men det får stå og breie seg en stund til. Kanskje alltid.

  • full åpning, snart over
  • peonene må støttes opp, mon tro om det blir gjort i år
  • anemoner sprer seg mer og mer på et fordelaktig sted
  • og mer av alt, inntil videre i skyggen under et tre og ikke særlig krevende, litt vann i ny og ne, det er det
Lagt ut den

Å så …

I flere dager har jeg sagt til meg selv, i morgen skal jeg så, men når morgendagen kommer utsetter jeg det en dag til og sier, i morgen skal jeg så, som om jeg ikke sa det samme dagen før. Men i morgen skal jeg så. Det er vanskelig å ta fatt på. Det er å ta en endelig beslutning om hvor alt skal stå, hva som er best for de enkelte sortene og hva som blir det vakreste. Hva som i størst mulig grad kan overvelde meg når jeg går ut om morgenen de neste månedene. Jeg vil overveldes. Jeg vil falle i staver. Jeg vil bøye meg å plukke inn et salathode fra det helt rette stedet. Jeg vil at rødkålen skal stå i et harmonisk forhold til den hvite og gulrøttene. Og løken og rødbetene må fylle inn på riktig måte. Solsikker og fløyelsblomster vet jeg hvor jeg vil ha. I utkanten av alt, nord i bedet, sammen med dillen, og innenfor disse må det stå tomater og agurk og squash. – Tror jeg nok. Det er det. For ertene? Hvor skal de stå da? De er jo også nokså høye av seg. Skal jeg sette dem mot øst eller vest? Jeg blir forferdelig usikker når jeg kommer så langt i planleggingen av Ornamental. Vil det bli bra? Hva blir best? Sånn holder jeg på som om jeg skulle lage en hel og varig planet. Enda jeg vet jo av erfaring at det bare er å begynne. Få de første frøene og plantene i jorda. Slappe av. Ta en sjanse. Så kommer resten av seg selv. Men altså, fire dager er gått nå, på dette vankelmodig vis, og i dag så vet jeg at jeg må. For i dag er det sol og stille, og til helgen kommer regn som vil være helt perfekt for nysådd kjøkkenhage. Men så er det jo meldt sol og stille i morgen også … Jeg har med andre ord en dag til på meg. Når denne dagen er over vet jeg hva jeg gjorde. Eller ikke.

  • farlig forførende pene frøposer
  • frø samlet i fjor, altfor mange, hvor skal jeg spre dem?
  • tomater i potter, plassering behagelig ubesluttet og alltid foranderlig
  • bedene i ornamental garden er i det meste klare, gutten med gåsa har fått beste plassen
Lagt ut den

Kaldt igjen

Helt nede i fire grader denne morgenen. Og første dag i nymånefasen. Jeg tror jeg lærte det en gang, at en skulle så på stigende måne. Eller det som vokser oppover på stigende og det som vokser nedover på avtagende, sånn var det. Og felle trær på synkende. Bake når det flør. Luke også, når det flør, for da skal røttene løsne lettere, men gjør det i uka før nymåne, for da vokser skiten seinere tilbake. (Noen snakker ikke sammen i gamle dager da en samlet denne typen visdom. Hvis en har tatt røttene av ugraset vokser det da ikke opp igjen … Ikke her. I denne hagen.) Men. Slakte skal en gjøre ved fullmåne, for da skal dyra være på sitt saftigste, men eplene skal høstes på avtagende måne. Klippe håret skal være best på stigende hvis det skal vokse fort og sterkt ut igjen. Sannelig om jeg vet, men som flaks vil ha det blir det å så det som skal rett i jorda på stigende måne dette året. Det blir å så i løpet av denne uka. For temperaturen skal visst stige. Det har de sagt, meteorologene. Det med månefasene og når det er best å så eller plante mener de derimot fint lite om. Det er noe som henger igjen fra de gamle dagene. Da noe av det de visste beviselig hadde noe for seg, som det å felle trær i ne. Det funker. I det faktiske.

Måne opp eller måne ned, aspargesen bestemmer selv når den skal spire, sånn er det med det.
Lagt ut den

Gutt med gås

Han sto for seg selv, helt i utkanten, alene. Bare det er jo noe en melankoliker kan falle for. Men jeg tror han kunne stått hvor som helst. Vi ville sett ham. Rusten og fin. Små flak av grå og gul lav rundt omkring. Det ene øyet ser ut som om det er blindt, så vi stroppet ham fast på hengeren og tok ham med hjem.

Mellom roser og blodurt, fylt Geranium, Iris Albo og en Iris til, mørkeste blå iris jeg har sett, fra det beste gartneriet, Hesleberg, Vollen i Asker. Bare dra dit. Noe helt for seg selv. Befriende annerledes enn kjedegartneriene.

  • Geranium Plenum
  • hIris Albo Variegata
  • Sanguinaria Canadensis, Blodurt

Blodurt, fyllt, finnes enkel også, men den fylte, absolutt vakker. Blomstrer en liten stund om våren før både den og bladverket forsvinner. Men den kommer igjen. Botanisk hage i Oslo har et teppe av den. Nå omtrent.