Til 1. Mai

Jeg kan bli så fortvilt over at like snart så er den over, våren. Den gjennomskinnelige, skimrende årstida. Altets oppvåkning. Naturens fortelling om at vi har vårmuligheter i oss selv. Jeg gikk i hagen i går og grudde meg til å dø. Ikke til døden i seg selv. Den tror jeg ikke på. Men til ikke lenger å være her hvor våren kommer og kommer og kommer vinter etter vinter. Jeg gikk på jorda midt i våren og savnet den. Jeg gikk og lyttet etter fuglesang og humlesurr. Da slo det meg, at fortvilelsen var eksistensiell, jeg gikk ikke bare og savnet, jeg gikk og var redd for at fuglene ikke skulle være like tallrike, insektene ikke like mange som i fjor. Jeg gikk og tenkte, tenk om jorda dør før jeg dør. Tenk om den forgår. Tenk om dette vidunderlige stedet skal gå under fordi menneskene er for grådige, fordi menneskene ikke ser annet enn seg selv og det som behager dem, og de vil ha det. Umiddelbart. Og enda mer. Mer av det de kaller bedre enn naturen selv. Jeg gikk i hagen og innrømmer, i dyp sorg. I savn. Og i overveldende takknemlighet for at jeg har fått være her, er her, for at jeg har fått merke jorda, se den og alt det vidunderlige den bare har. Fremdeles. Jeg går her og redder småfugler og humler og planter og håper at det hjelper. At jeg hjelper den. Jorda. Så vårene kan komme. Igjen. Igjen. Igjen. Med eller uten meg.

Alt arbeid som ikke tar hensyn til jorda vår bryr jeg meg ikke om. Det sier jeg. Uten skam. I dag. 1. Mai.

https://www.yourtango.com

15 grader klokka 2100 og enda varmere i morgen

Klar for poteter i morgen. En rødkål får stå igjen mellom dem. Jeg vil se om jeg kan få fram noen frø som jeg kan så neste år. Se om det går. Noen rødløk skal også få frø seg. Frø har liksom blitt noe noen andre tar seg av. Fjernt. Og noen er faktisk forbudt å samle og dele med andre. En slags copywrite på dem. Monsanto spøker i kulissene. F**k them. Jeg samler ringblomst og blomkarse og koriander og fennikel om høsten og sår dem snart. De selvsår seg forresten, men ikke nødvendigvis der det passer gartneren. Noen erter har jeg også. Fra i fjor. De skal i jorda. Så får vi se. Om det går an å hoppe over frøbutikken.

kålen

Artiskokken er så vidt kommet opp gjennom jorddekket. Jeg trodde den var død i fjor og var nokså sikker i år også, men tidligere oppe i år enn i fjor faktisk, så kanskje det er liv laga. En liten asparges er også kommet. Fem centimeter sånn cirka. Og rundt oss alle dufter det fra narsisser, fioler, mahonia og varm og fuktig jord. Det vil si der tulipanene står dufter det av nypåspruta herreparfyme. Bare så rådyra veit. Og holder seg unna.

Potet

Fra i fjor: Blåpotet med grusomt lange groer (så lange at jeg vet ikke om det går an å få dem i jorda uten at de går i stykker) og mandelpotet.

Kjøpt i år: Ariel og Pimpernell. De ligger og gror i eggekartonger foran vinduene i kjelleren. Settes i den gamle kjøkkenhagen. I morgen. Arielel på bildet. Høres mer ut som det er snakk om en engel enn en simpel norsk potet. Nypoteter om ikke lenge. Herregud. Med salt og smør. Jo. Det er noe himmelsk over det i grunnen. Når jeg tenker over det. Potet er ikke bare hva som helst for hvem som helst. Men deilig.


Rådyr

Drøyt å si jeg hater dem, men de må gjerne holde seg unna. Jeg er ikke en venn av dem. De eter tulipaner, roseknopper og andre pene ting. De er rugekasser for flott de rister av seg og legger igjen. De tar seg ut, det skal de ha, men det er ikke mer med dem enn det. I fjor spiste de alt som var av Hundetann. I år har de mesket seg med tulipanene.

Det hjelper med hund. Gjerder under en åtti bryr de seg nøkken om. Jeg tror det hjelper med pepper og hvitløk som har kokt en stund, stått en dag, blir silt og sprayet på. Det virket sånn i fjor. Og foreløpig har de ikke hatt i seg av knoppene på frukttrærne. De står med hvite tøystrimler dynket i gammel herreparfyme og etterbarberingsvann. At de ikke liker det er nokså lett å forstå. Men lukt må sprayes på på nytt etter regn.

Filler i trærne. Bedre, tross alt, enn ingen knopper, avgnagd bark og dødelige merker etter hanner som gror horn og klør seg i hodet der to greiner møtes til treet ikke orker mer og heller dør.

Vinteren og juleroser

Det var kaldt i 2019. Det snødde i 2019. Men julerosene blomstra. De blomstrer fremdeles . De har satt frø. Mange. De som satte frø i fjor har fått spirer under bladene som brer seg utover og passer på. Julerosefrø må ikke tørke, kan ikke vente, må sås med en gang de er modne. Helst falle ned og komme der hvor julerosa står. De må ha vinter en gang til før de spirer. De må ha kulde. Plukket inn i januar, sto lenge i et glass. Dufter til og med.

Og sånn er de i dag, 28. april, men snart er det bare store dekkende, vakre blader som holder på fukt og mørke. Ikke mye ugras under dem.

Det var først våren 2018 at jeg kjente dem igjen

Hun og han som hadde passet på hagen før vi fant den. Hun var modist. Han? Vet ikke, men han må ha elsket hagen. De var ikke rike, huset gikk for lut og kaldt vann, men hagen, alt de kunne gjøre der som ikke kostet for mye penger gjorde de. Plantet trær, flyttet stein, delte daglilje og hosta og peoner, passet bærbusker og frukttrær, holdt bekken åpen, ryddet skog. De var her hele sommeren. Til hun døde og han ble for gammel. Orket ikke mer. Våren 2018, da frukttrærne blomstret som ingen levende i landet hadde sett det før, synes jeg at jeg så dem. Hun, modisten, glassepletreet ved berget, han, det krokete pæretreet med et linerlerede inne i hulrommet i stammen. De to. Nesten sammen.

Da vi kom

2017. Juni. Et rivningsmodent hus, men hagen. Selv etter 20 år uten stell var den et eventyr. Lå i le mot nord og vest og øst. Åpen mot syd, sundet og en ubrukelig brygge. Berget som lukket ute kalde vinder fikk den til å minne om England, Walled gardens, og boka jeg leste så mange ganger om en av dem, Den hemmelige hagen. Nøkkelen og hun som åpnet den. Fjorten eldgamle pæretrær, epler, plommer, kirsebær, rips og solbær. Bjørnebær og villvin som hadde hatt som de ville. I 20 år. Noen roser, de fleste av dem overtatt av villskudd fra rota. Dagliljer. Peoner. Brønn. Egen brønn full av vann. Og skog. Eiketrær. Einer. Villroser og kaprifol. Takløk. Fagerfredløs. Sankt Johannes urt. Humleblom. Fioler. Anemoner. Iris. Liljekonvall og perleblomster over alt. Naboene kom og sa at folk kalte den Den Hemmelige Hagen.