Jeg kan bli så fortvilt over at like snart så er den over, våren. Den gjennomskinnelige, skimrende årstida. Altets oppvåkning. Naturens fortelling om at vi har vårmuligheter i oss selv. Jeg gikk i hagen i går og grudde meg til å dø. Ikke til døden i seg selv. Den tror jeg ikke på. Men til ikke lenger å være her hvor våren kommer og kommer og kommer vinter etter vinter. Jeg gikk på jorda midt i våren og savnet den. Jeg gikk og lyttet etter fuglesang og humlesurr. Da slo det meg, at fortvilelsen var eksistensiell, jeg gikk ikke bare og savnet, jeg gikk og var redd for at fuglene ikke skulle være like tallrike, insektene ikke like mange som i fjor. Jeg gikk og tenkte, tenk om jorda dør før jeg dør. Tenk om den forgår. Tenk om dette vidunderlige stedet skal gå under fordi menneskene er for grådige, fordi menneskene ikke ser annet enn seg selv og det som behager dem, og de vil ha det. Umiddelbart. Og enda mer. Mer av det de kaller bedre enn naturen selv. Jeg gikk i hagen og innrømmer, i dyp sorg. I savn. Og i overveldende takknemlighet for at jeg har fått være her, er her, for at jeg har fått merke jorda, se den og alt det vidunderlige den bare har. Fremdeles. Jeg går her og redder småfugler og humler og planter og håper at det hjelper. At jeg hjelper den. Jorda. Så vårene kan komme. Igjen. Igjen. Igjen. Med eller uten meg.
Alt arbeid som ikke tar hensyn til jorda vår bryr jeg meg ikke om. Det sier jeg. Uten skam. I dag. 1. Mai.
Bella Olsens hage 