den vidunderlige våren forsvant på grusomste måte. Enda en gang ble den bare borte uten at jeg fikk nok av den. Fortsettelsen, som selvsagt er minst like skjønn er kommet. De første sommerblomstene er sprunget ut i all sin prakt og lover flere i ukene som kommer, lover mange, overflod, men vitner i det samme om at det også vil vare bare altfor kort, vekker sommersorgen. For en som aldri er helt i stand til å være, bare i øyeblikket, er slutten på det vidunderlig alltid smertelig til stede i blomstereventyret. Forvandling kommer lenge før det blir nok igjen, frø og frukt skal dannes, og jeg vet at det er også er skjønt, at jeg vil fylles av takknemlighet når den tiden kommer, men sånn er det fatt med det melankolske menneske, slutten på det vidunderlig bor i hendelsen midte. Melankolikeren slipper aldri det vidunderliges død og sorgen av syne. Ville ikke vært det foruten faktisk.
Og hva angår maur og peoner, så er lever de i fredelig sameksistens. Mauren gjør ingen skade på peonens knopper. De har bare i seg litt søtt som det er mer enn nok av og kryper, beruset antagelig, ned igjen.
De finnes i utallige varianter. De er redning og lise når en anlegger en hage, altså: i begynnelsen, da fyller de ut tomme rom og områder på no time, danner frodige tuer og sper på med blomster i blå og rødlige toner, ikke så mange og ikke anselig, men når de er avblomstra er det bare å kutte dem til basis, så kommer de igjen og gjør det samme en gang til. Og de sprer seg. De sprer seg med frø, men først og fremst så brer de seg utover. Stenglene slår rot etter rot og gir seg ikke. Det er som om de vil overta verden og fort. De bryr seg ikke om om det står annet der og prøver å puste, de åler seg inn mellom roser og liljer og pioner og kveler mindre vekster på et par uker. De blir større og større, de er ikke lenger bare tuer, de er tepper og de blir mer og mer ranglete. Deres villighet blir en trussel rett og slett. De må temmes. Det byr meg imot å rykke opp og kaste planter, men geranium, – det er ikke mulig å ta vare på alt som må bort etterhvert. De må på komposten. Takknemligheten en kan kjenne over deres livslyst og halvskjønne voksemåte må slåes ned av den morderiske viljen til orden. Takknemligheten en kan kjenne, kjente en gang, må overvinnes og vendes til ignorans. Drap må gjøres. Inntil jeg kommer til den vidunderlige, og selvsagt ikke så sterktvoksende, duftende Blodstorkenebb (Geranium Sanguineum). Storkenebb er det norske navnet på slekta. Og her, lenke til siden til en som elsker disse blomstene oppriktig, mye mer enn meg, og den som elsker har mer rett enn den som bare elsker litt, bilder er det også: https://valdreshagenmin.blogspot.com/2017/01/arets-staude-2016-storkenebb.html
ryddig tue i fjor, i år, ranglete, men fine fylte blomster. får se. dele og begynne på nytt kanskje?
tue. foreløpig. snart kveler den rosa og blir bare rot
denne! dette er den duftende herdige. blodstorkenebb… tror jeg. sjekke nøyere når blomstene kommer. det er bladene som dufter.
De duftende geranier, eller rosengeranier, som ved berøring fyller et rom med rose, sitron, balsam, eple eller muskat er lettere å tåle, og i potte er de til å hanskes med. De fleste er ikke herdige, men hviler godt i et kaldt drivhus eller en kjølig vinduskarm gjennom vinteren. Som denne, Lady Plymouth, duftende og nokså skjønn også, ikke for blomstenes skyld kanskje, med med den hvite randen på bladene er den alltid verdt å se på en stund.
Geranium ble også kalt Ørepineplante. En skal kunne rulle et blad sammen og stikke det i øret for å kvitte seg med øreverk. Og hvis presten er på vei er det bare å riste litt på bladene, er det ikke orden i huset, så dufter det i hvert fall okei.
Det sto noen tulipaner i Bellas hage som må ha kommet igjen og igjen i årevis, like høye og sunne som da de ble plantet. For alt jeg vet kan de ha stått i femti år, i hvert fall i tjue, i noe som en gang har vært bed, men var eng da vi flyttet inn. Nå er tulipanene gravd opp, befridd fra løvetann, kløver og gras, flyttet til varmen langs veggen mot sør. Der står de sammen med roser, klematis, kirgisløk og liljer. Godt selskap med andre ord. Når jeg går forbi setter jeg meg ned og studerer kronbladene, beundrer dem, og lurer på hvorfor så mange moderne tulipaner ikke greier seg mer enn et par tre år før de slutter å blomstre. Jeg merker at jeg kan klarer meg fint med de som har overlevd her i hagen. Jeg trenger ingen andre. Jeg trenger bare rosa tulipaner.
– kanskje like gammel som pæretrærne, hundre år eller deromkring. Kanskje fremdeles en nyhet da den ble plantet her. Rosa Hugonis eller gul kinarose, oppkalt etter Pater Hugo, en engelsk misjonær i Kina som egentlig het Hugh Scanion. I 1899 sendte han frø fra denne duftende rosen til Kew Gardens i London. Og siden … Sedum under sprer seg lavt og fint og rydder opp. Av seg selv. Det ser ikke like ryddig ut på baksiden. Sånn er det med mangt. Det er det vi har baksider til.
Blomstrer overdådig, men kort. Det gjelder å gå forbi og huske å stanse et øyeblikk, bøye seg ned og trekke inn duftene, se, se, se. Huske det. Til vinteren. Så en kan glede seg til det skal skje igjen.
Det kommer nå. Det svulmer og sprenger på. De tidlige rosene har knopper, peonene også, mange, store, akeleiene fyller mellomrom og liljene strekker seg mot blomstene som ligger klare og venter bare de når opp, drue og klematis leter etter noe substansielt å klatre på, dagliljer og iris, en kan se fra time til time at de vokser. Og alt det andre som har frødd seg selv det vokser også, kanskje ikke akkurat det det passer, men det får stå og breie seg en stund til. Kanskje alltid.
full åpning, snart over
peonene må støttes opp, mon tro om det blir gjort i år
anemoner sprer seg mer og mer på et fordelaktig sted
og mer av alt, inntil videre i skyggen under et tre og ikke særlig krevende, litt vann i ny og ne, det er det
Klar for poteter i morgen. En rødkål får stå igjen mellom dem. Jeg vil se om jeg kan få fram noen frø som jeg kan så neste år. Se om det går. Noen rødløk skal også få frø seg. Frø har liksom blitt noe noen andre tar seg av. Fjernt. Og noen er faktisk forbudt å samle og dele med andre. En slags copywrite på dem. Monsanto spøker i kulissene. F**k them. Jeg samler ringblomst og blomkarse og koriander og fennikel om høsten og sår dem snart. De selvsår seg forresten, men ikke nødvendigvis der det passer gartneren. Noen erter har jeg også. Fra i fjor. De skal i jorda. Så får vi se. Om det går an å hoppe over frøbutikken.
kålen
Artiskokken er så vidt kommet opp gjennom jorddekket. Jeg trodde den var død i fjor og var nokså sikker i år også, men tidligere oppe i år enn i fjor faktisk, så kanskje det er liv laga. En liten asparges er også kommet. Fem centimeter sånn cirka. Og rundt oss alle dufter det fra narsisser, fioler, mahonia og varm og fuktig jord. Det vil si der tulipanene står dufter det av nypåspruta herreparfyme. Bare så rådyra veit. Og holder seg unna.
Det var kaldt i 2019. Det snødde i 2019. Men julerosene blomstra. De blomstrer fremdeles . De har satt frø. Mange. De som satte frø i fjor har fått spirer under bladene som brer seg utover og passer på. Julerosefrø må ikke tørke, kan ikke vente, må sås med en gang de er modne. Helst falle ned og komme der hvor julerosa står. De må ha vinter en gang til før de spirer. De må ha kulde. Plukket inn i januar, sto lenge i et glass. Dufter til og med.
Og sånn er de i dag, 28. april, men snart er det bare store dekkende, vakre blader som holder på fukt og mørke. Ikke mye ugras under dem.
nesten modne frø
variant
frøplante av Helleborus
varianter med mindre en pollinerer kontrollert med q-tips eller annet brukelig
Bella Olsens hage 