det er bare akkurat nå det ser akkurat sånn ut. poff, så er hvert sekund slukt og forsvunnet i forrige minutt.
bare akkurat nå
Iris i vekst
Bortsett fra de vakre, halvhøye egne er det kommet mange flere potter med iris på denne varme sommerdagen tidlig i mai. De er til salgs, men kanskje best de får litt røtter før de plantes ut. Skjønt iris er tøffe typer. Både de tyske og de sibirske tåler en støyt. Og de er så fine, alene, og sammen med andre vekster. Alltid likt dem, men fått nytt syn på dem etter å ha sett hvordan Sarah Price bruker dem i samplantinger. I særdeleshet i landskap utsatt for tørke, sandholdig jord.
I Bella Olsens hages utsalg finnes nå, i tillegg til de egne, en dvergiris: Cherry Garden, flere Iris Germanica: Niebelungen, Cimarron Strip, Black Night, Nell Jape, Rozowy, Morning Show som er absolutt mørkt rød og minst en som er rosa. Sibir Iris finnes som Dawn Walz. Lemon Veil, Paprikash, Miss Apple med flere. Det er ikke mange av hver sort, men enn så lenge finnes i hvert fall en av alle. Av alle disse:
VALMUER
De liker ikke så godt å bli flyttet når de har kommet i vekst, men de vokser villig på friland fra frø. De sprer seg om en har fått dem i hagen. Fjorårets frøkapsler modnet og åpnet seg, frøene har ligget over vinteren og ventet på godt vær, og straks det kommer begynner de å røre på seg, ikke alltid der en ønsker seg de kommer, men da er det enkelt å luke dem bort. Kan gjøre litt vondt, men hvis de har plantet seg litt for frekt mellom grønnsakene, så må, i hvert fall noen bøte med livet. Hvem som var morplante og hvem som ble faren er umulig å vite hvis ingen holder streng kustus i forplantningslivet deres. Det blir som det blir når naturen alene får råde, men alltid ganske fint. Jeg har frø som skal komme i poser når tida strekker til. Frø som kan slenges der en tenker at, her ville noen valmuer vært fine. Her trengs det litt utemmet liv mellom det strenge og skikkelige, som iris germanica. De fortjener å spres. Folk fortjener å se dem komme, springe ut og spre sine botaniske sommerfuglaktige vinger. Lange, tynne stengler gjør dem ikke mindre lette og tilsynelatende svevende.
Hosta og knautia
og estragonen er delt fra og kommet i potter. Estragonen er allerede kommet langt , er usedvanlig kraftig i år og smaker deilig. Gressløk, kinaløk, to typer timian, nellik, akeleier, stokkroser, noen knautia er også fanget og står i potter for å danne røtter. De trenger litt tid der for å skaffe seg et bra rotsystem, men snart, snart er de klare for et nytt sted å bre seg på.
Et par stiklinger fra et vilt frukttre med den vakreste blomstring har klart seg gjennom vinteren og står i potter med svære knopper. Noen skal plantes i utkanten av Bella Olsens hage, noen skal deles.
Terrakottapottene har fått priser og håper de kan glede noen fram gjennom vår og sommer. De gleder i hvert fall meg.
Tre blå i sortimentet
Hvis de ter seg.
Fargebelg eller Falsk indigo, Baptisio tinctoria, umulig å dele. Det ble øksa for å komme gjennom rota og plukke fram nesten 20 deler som så ut som de kanskje ville ha en sjanse. En svær og sterk plante. Tenkte ikke på det da jeg satte den. Hvordan den vokste. Og stengte for et par roser. Ganske vanlig å bare snu seg, se etter et sted, ja, der kan den stå, og etter et par år, erkjenne at jeg tok feil. Den skulle stått mellom villroser, mellom pioner, i utkanter, bakerst i bedene, kjempet der med ugras, og vunnet. For det gjør den bra. Uten lange rotutløpere. Av og til frør den seg, men den er ikke invasiv. Frøplantene kan flyttes, eller frøene kan sås umiddelbart når de modner. Den kraftige jordstokken som stikker dypt gjør formering ved frø fordelaktig. De blå, erteblomstlignende blomstene i spir, en meter høye, er elsket av insekter. Og har relativt lang blomstringstid. Plant den et sted den kan stå i fred. Finnes i forskjellige blåfarger, hvitt og gult. De jeg håper skal overleve i pottene ute i de fremdeles kalde aprilnettene er blå.
Hva den heter, om den i det hele tatt har et navn, vet jeg ikke. Den sto i graset nede ved brygga og blomstret på fem centimeter korte stengler. Det var åpenbart Iris, germansk, etter blomsten å dømme, men en underlig en. Da den kom i bedene og fikk næring og god plass ble den høyere. Ikke så høy som de moderne germanske irisene, men den vokste på seg og bredte seg. Nå har den mange slektninger. Noen av dem er også kommet i potter og venter på at de kalde nettene skal melde seg ut av denne iskalde våren. Så de kan bli sterke og sunne og komme i nye bed der de kan bli enda flere.
Og Lavendel. Lavendula angustifolia. Den engelske. En ‘Hidcote’type. Har vist seg veldig hardfør og villig i denne hagen. Selvsår seg og er relativt lett å ta stiklinger av. Varer ikke evig, men står godt i seks, sju, åtte år, om den klippes ned i rett tid. Gir store, flotte buskaktige planter. Og dufter. Noen selvsådde småplanter og noen stiklinger fra i fjor kommer for salg. Våger garantere for hardførhet og voksevillighet.
Terrakottapotter i malerier
Karin Larsson, kona til Carl Larsson, mente at enkle leirpotter fikk plantene til å skinne. Det er ikke pottene som skal vises fram, skal hun ha sagt. De gjør likevel ganske mye av seg på sin enkle måte der de står i vinduskarmen hennes. Uten å kappes med blomstene. Hun hadde peiling på farger og innredning, Karin. Hadde peiling på maleri også, var en skolert og god maler, men Carl opptok den plassen i ekteskapet deres. Hun gjorde hjemmet deres så vakkert at han gjorde det berømt.
Vincent van Gogh likte også vekster i terrakottapotter, malte ‘Tusenfryd’, ‘Blomsterpotte med gressløk’ og flere.
Lucy Marguerite Frobishers ‘Potteplanter i vinduskarmen’ er et bra bilde på at for eksempel påskeliljer i terrakottapotte kan være nokså fint år sola skinner.
Winifred Nicholsons ‘Cineraria and Cyclamen’ har det også utmerket i enkle potter av brent leire i hennes maleri fra 1927.
Og sist, men ikke minst, Barbara Richardsons, ‘Primula’, ‘Bleke blomster’ og ‘Bringebær og kirsebær’. Ingen har malt flere terrakotta krukker enn Barbara. Hun har sågar malt bilder av bare krukker.
Pionen
Ga opp kampen mot ugrasklokka som hadde filtret seg inn mellom den gamle pionens røtter. Gravde den opp selv om sånt helst skal gjøres om høsten. Delte, renset og vasket og fikk 32 solide nye røtter. Pionen sto i Bella Olsens hage da vi kom hit, blomstret og duftet eventyrlig i et bed overgrodd av sibiriris og den invasive ugrasklokka. Irisen var mulig å rydde opp i, men ugrasklokka har ikke latt seg temme. Har ingen løsning på hvordan få fjernet en gærning som sprer seg med både frø og rotutløpere, lange og mange,. Bare en liten, nesten usynlig bit skyter. Dekke til med svart plast kanskje? La jorda ligge åpen og bruke hakka annenhver dag?
Men altså, 32 nye planter i gamle potter. Aner ikke hva pionen heter, men når en er så pen som denne så kan det være det samme. Blir å finne i Bella Olsens hages sortiment når de har funnet seg rette i den nye jorda.
Festiva Maxima, (Paeonia lactiflora, ‘Festiva Maxima’) Det må være den. Blomstrer 7 til 10 dager sen vår, klarer seg en uke som avskåret hvis den tas i knopp. Svær plante, brer seg utover om den ikke støttes opp, så godt som fri for sjukdommer, og rådyra liker den ikke, så den får stå.
Slektsnavnet Paeonina skal være etter plantens oppdager Paion eller Peon, gudenes lege. Kom fra Østen til Europa omkring 1550.
Dag med sol
nesten ikke til å fatte, men nokså blå himmel hele dagen. Så lett å leve da. Plantene i kjelleren, agapanthus, cannaliljer, pelargoniene og duftgladioler, flyttet fra mørket til lyset i drivhuset. Aspargesen er nesten ferdig luka. Rabarbraen ser ut til å trives der de havna i fjor, svære, røde skudd. Tomater, aubergine er sådd. Litt seint kanskje, men tidlig nok.
Et par sorter duftpelargonier i potter fra PotOlé.
Og dvergiris Reticulata ‘Katharine Hodgkin’, halvspist og revet opp av rådyra. Håper de er redda og kan plantes ut når de får henta seg litt inn.
Og i morgen? Sannelig er det spådd sol i morgen også.
POTTER
Jeg har noen gamle terrakottapotter jeg har samla på meg gjennom år. Jeg passer dem som de skjøreste skapninger, tar dem fram hver vår og setter noe i dem som ikke skal stå og overleve neste vinter ute, eller noe som skal inn og stå frostfritt i kjeller eller drivhus. Det er noe uimotståelig ved de ru overflatene, sjatteringene de kommer i og det at ingen er like, ingen er helt rette eller helt runde. Det er som om hver av dem har levd og lever et eget liv. I vinter, mens jeg trålet nettet etter flere, kom jeg over PotOlés potter og tenkte, de vil jeg ha, så tenkte jeg, de kan jeg skaffe, så tenkte jeg, de kan jeg dele med andre som har det som meg med potter og krukker og blomster og hage, inne eller ute. Jeg hadde en uferdig, lurvete plan om å selge litt planter. De er blitt så mange og svære og jeg har vondt for å kaste dem på komposten. Det er ikke langt fra planter til potter. Nå står de i stabler i hagen. Jeg er rett som det er borte og ser på dem, tar på dem og gleder meg over dem. Noen få har jeg fylt allerede. Med duftgeranium som har overvintret i kjelleren. Flere skal fylles bare været lager seg, men mange kan selges som de er, her fra Bella Olsens hage mellom Risør og Tvedestrand.
De minste er 13,5 cm i diameter, de største er 44 cm. Alle er håndlagede. Noen er brukte og for meg, de meste verdifulle.
Foredla jord egentlig. Leire, formet av menneskehender og brent. Så enkelt. Og likevel så skjønt. Det kommer flere bilder. Av andre potter i andre stabler som ikke er gamle, men håndlagde og unike de også. Disse pottene kommer til å gjøre alt som skal vokse i dem enda deiligere. Det behøver ikke være mer enn noen takløk, tusenfryd, stemorsblomster, en fennikel sammen med en klatrebønne med fiolette blomster, en cannalilje, salvie eller rosmarin, geranium, agapantus. Blir fint det.
Bella Olsens hage 