Det er som å snuble, falle, reise seg og stå der, litt fortumla, litt bakpå. Midtveis. Over midtveis? På tur inn i andre halvdel. Av sommeren. Den korte sommeren. Som skulle vare så lenge for et par måneder siden. Bringebæra modner. Pærene vokser seg større hver dag, tynger greinene. Mer. Hver dag. Løken kan høstes. Hvitløken ikke bare kan, men må høstes. Midtsommerfloret har roet seg, de engangsblomstrende rosene har fått nyper, grønne ennå, men langsomt skal de skifte farge, bli røde, bli sorte. Disse somrene. Disse somrene. Så mange. Så vidunderlige. Så plutselig på hell. Blir dagene enda mer verdifulle, blir dagene bringebærdager, jordbærdager, sukkerertdager, doble dager når de kryper over i natta og kongeliljeduften smyger seg omkring alt det solbrente. Det er vanskelig å prise dette stedet, jorda, her, nå. Det er for fint. Det er for godt. Det er vanskelig å få nok av alt. Savner det allerede. Alt. Er i det. Savner det. Begynnelsen og slutten. På alt. Nå.
Året begynte tidlig. Asparges 30. april. Det er en hel uke tidligere enn i de årene vi har hatt de tjue plantene våre. Kunne gjerne ventet den uka, men det virker som om verdens mening om klima har skrudd seg mot at vi må tilpasse oss det som skjer i atmosfæren, så vi finner fram smøret og salt og har det i oss. Det er det der ordet ‘uavvendelig’. Det er sånn det har kommet til å kjennes ut. Det skal skje.
LITTERÆRT som ikke kan hindres; uunngåelig
SITATER
katastrofen nærmer sig ubønhørligt, uafvendeligt (Henrik Ibsen Samlede verker VIII 369)
en stor og simpel tro paa den uafvendelige skjæbne (Fri Presse 1908/130/1/4)
han fryktet moren skulle komme langsomt med uavvendelige skritt imot ham (Dag Solstad Spiraler 117 1965)
lykkelig er den som kan glemme det uavvendelige (Elsbeth Wessel Wien 285 1999)
valget, følelsen av å bli sugd inn i et forløp, styrt inn på en uavvendelig bane (Atle Næss Innersvinger LBK 2002)
Og jeg sår solsikker. Noe vi gjorde i barneskolen for å forstå mer av livet. Da vi ble eldre sluttet vi med det. Til jeg begynte igjen. Til jeg så at det kunne bli, ikke bare litt mer begripelig, men vakkert også. Det barnslige kunne bli så vakkert, nesten mystisk skjønt, utpå høsten en gang. Så jeg fortsetter. Det kan ikke være feil i atmosfæren, enten den er sånn eller slik, å gjøre det vakrere et lite sted på jorda. Med et barnslig solsikkefrø. Eller flere.
Til høsten. Et sted. Hvis en planter dem nå.
Og de er å få, i Bella Olsens lille hagebutikk. Hvis en ikke har nådd å så.
og vinden vifter med greinene på det gamle plommetreet som mistet halvparten av seg selv i vinter. Det bærer ikke mer enn typ fire frukter om høsten så det er ikke for grødens skyld at det finnes. Kanskje står det der ennå, skakt og forvridd, fordi det bærer umistelig historie. Levde liv. Det har merket folk som har bodd i huset det står ved gå inn og ut av kjellerdøra, eller ned trappa mot brygga og båten, eller med et håndkle om skulderen til badeplassen i alle de år det har stått der, kanskje hundre. Og alt det har båret er egne krokete greiner, men også den stille historien om sørsida av huset. Den er skrevet langsomt inn i årringene det har lagt til, en etter en etter en, og nå, i 2024, enda en. Det ser ikke ut til å bry seg om at det er halvert. Det blomstret like fint i mai og bladverket er friskt. Det står støtt i regn, i solskinn, det mister en grein til en snøstorm, alt med samme sinn. Men, – kanskje merker det at jeg tenker på det, at jeg skriver om det, at min ømhet for det er stor, kanskje strekker det seg litt og legger et smil til i årringen det bygger i sitt indre. Eller ikke. Det er meg som gjør det. Legger smil til. I mitt indre. Og så var det gjort sukker plommetreet stoisk i regnet utenfor vinduet mot sør. Der fikk jeg lagt noe til. I den andre.
så en slapp å vente så veldig på vår. Var en snø ville lang og iskald vinter vært det eneste å ønske så en fikk ligge der å dra seg så lenge som mulig. Da ville korte dager vært lykke og mørket en vederkvegelse. Kjøttmeisene, en dompap i ny ne og et par rådyr ville vært liv nok hvis en lå og var 30 centimeter hardpakka snø. I dag, 12. februar, laver det ned igjen. Vi håper dere har vendt dere til det og tar forholdsregler sier overskriftene i avisene mens snøen stadig legger på seg og alle stier fylles igjen. Det er opp til over knærne bort til drivhuset, veden, komposten, opp til bilen, som i og for seg kan være det samme. Vi kommer likevel ingen steder med den, ikke i dag, ikke i morgen. Vi holder oss inne, stanser av og til og ser ut av et vindu. Det er pent, ja, det er ganske pent, men det blir lengre og lengre til vår hver time. Jeg håper likevel den kommer forsiktig, ikke for brått og for tidlig for seg selv, så vekstene vender seg til den og ikke får barfrost på barfrost med vann som blir is fordi det ennå er tele i jorden og ikke finnes steder å renne hen. Jeg håper at Golfstrømmen aldri snur. Jeg håper vi greier å redde den.
Illustrasjonen er fra Amerikanske NSIDC’s hjemmeside.
De enorme varme vannmassene Golfstrømmen fører med seg gir varme som fører til at temperaturen i Norge er 4-5 grader høyere enn breddegraden skulle tilsi. Det er den vi kan takke for det relativt milde klimaet langs norskekysten.
Ida Meyn, som lager/tar så vakre bilder var her den tiden på sommeren, i slutten av juli, når vi merker høst. Vi er over halvveis i eventyret. Det blomstrer ikke lenger like vilt, det er tett av grønt, det bugner nede ved røttene i grønnsakslandet, og trærne er tunge av frukt, men blomstringen er definitivt på hell. De remonterende rosene kommer riktignok med et flor til, georginer, asters og hortensia kommer også, men det er åpenbart, energien fra mai og juni pakker seg liksom langsomt sammen mot andre årstider. Fargene er dypere, mørkere og tyngre, skyggene er lengre, villvinen rødmer så vidt allerede. August og september kommer med klarere dager og kaldere netter, men det heter fremdeles sommerhalvåret. Det er noen uker igjen.
Og dette, Idas bilder av natur, uavhengig av alle årstider, uavhengig av vær, av vind, av blå himmel. Underlig vakkert, drømmer og minner for vinterstid. Melankoli.
Alle bilder er tatt av Ida Meyn
Jeg har forsøkt å skrive om Idas bilder, men de taler bedre for seg enn noe jeg kan si. De har ikke bruk for tolkninger. De er nok. De gjør det de skal ganske stille, rører. Jeg stanser opp.
1973. Det er noen år siden. Navnet mitt og årstallet ved siden med barnslige bokstaver. Den aller første boka om planter jeg gikk ut og handlet. Det interesserte meg altså allerede da, vekster og hage. Om enn beskjedent. Nå er jeg eier av et helt bibliotek om roser og gjødsel og stauder og grønnsaker og hagens innredning. Jeg kikker i grunnen bare sjelden i bøkene. Det de har kostet står ikke i forhold til bruken. Det kan jeg ikke bry meg om. Jeg ville og vil ha dem. Jeg vil kaste et blikk på bokryggene i forbifarten og vite at jeg har dem. I tilfellet. Jeg vil ha muligheten til å slå opp på en side, tilfeldig eller på leting etter informasjon om ett og annet jeg lurer på. Sjelden. Så mye sier seg selv der ute i hagen. Det er jord og fuktighet og frø eller småplanter, det er å holde det åpent omkring dem til de får feste, det er enkelt. Men likevel, ville ikke vært foruten bøkene. De minner meg for eksempel om sommer hele vinteren. De minner om et hav av muligheter. De minner om at det finnes en stor kjærlighet til natur der ute i verden. Det er beroligende i en ellers nokså kaotisk verden. Det er trygt.
kanskje uværet er over nå. Kanskje blir det varmere snart enn de 12 gradestokken viser. Kanskje skal jeg gå ut og rense rosene for klisne knopper og alt det avblomstra så de blir litt penere og de remonterende kan samle krefter til ny blomstring. Kanskje blir det sommer igjen. Fuglene synger i hvert fall som da sola skinte for en uke siden. Ellers går det som det skal. Kålmøll og kålsommerfugllarver holder fest på det vi gjerne skulle holdt fest på om en måneds tid eller to. Rødbeter og gulrøtter er tynna, men står sikkert for tett fremdeles. Jeg har så vondt for å rive planter ut av jorda. Lover meg selv at jeg skal plukke og spise halvstore røtter underveis så de som skal lagres får bedre plass enn de har nå. Ugraset trives overmåte. Selvsådd ringblomst, ruccola, koriander, valmuer og kornblomst røver til seg plass i åkeren. Vondt for rive opp dem også enda det er tydelig de tar for seg av lys og luft og næring så det jeg sådde kommer til kortere enn det kunne ha kommet. Jeg visste det jo da jeg lot dem stå for noen uker siden, men … Neste år. Da skal jeg være mindre bløthjerta. Da skal de opp før de tar over.
Kanskje skal jeg ikke la purre fra i fjor stå og frø seg heller, kanskje ikke pastinakken. Nå breier en enkelt plante seg på mer enn en hel kvadratmeter. Eller gulrota, en av dem fikk også stå over vinteren, og pen er den, det skal den ha, men tar den uforholdsmessig mye plass? Når frøene modner skal jeg samle dem. I det minste. Litt skal jeg ha igjen for plassen de tar. Så skal jeg så dem neste år. Se om det går. Jeg liker ideen, skaffe frøene selv på samme måte som jeg liker poteten og sjalottløken, reproduserer seg selv, mangfoldiggjør seg. Har du en potet har du potet resten av livet med litt kløkt, har du sjalott, det samme. Og hvitløk. Plant et fed om høsten, og den blir til en hel hvitløk neste sommer. Sånn kan det fortsette.
Purre fra i fjor
Vanskelig å luke i blomsterhagene også. Geranium bugner og vokser seg langt over rosene, gjemmer dem helt noen steder, de blå klokkene jeg ikke vet hva heter lager et nett av røtter og skyter opp selv der jeg renset dem nokså godt unna, dagliljene sprer seg og kveler alt som kommer i veien, noe hvitt jeg heller ikke kan navnet på har også krypende røtter og blir svære tuer. Og valmuene. F**k. Jeg skal bli en streng luker. Neste år skal jeg bli en streng luker og kanskje helt kaste ut noe av det som sprer seg verre enn ugras. Neste år kommer det til å bli vanskelig igjen, jeg vet, for det som sprer seg som verst er det som først kommer opp om våren. Det er ikke så lett da, å brutalt trekke det opp med røttene. Men nå har jeg skrevet det ned, så kanskje jeg husker det i 2021.
valmuer, vakre, men ville, tar over en dag?
Under vokser det kanskje fremdeles sjalottløk. I begynnelsen gjorde det det.
den vidunderlige våren forsvant på grusomste måte. Enda en gang ble den bare borte uten at jeg fikk nok av den. Fortsettelsen, som selvsagt er minst like skjønn er kommet. De første sommerblomstene er sprunget ut i all sin prakt og lover flere i ukene som kommer, lover mange, overflod, men vitner i det samme om at det også vil vare bare altfor kort, vekker sommersorgen. For en som aldri er helt i stand til å være, bare i øyeblikket, er slutten på det vidunderlig alltid smertelig til stede i blomstereventyret. Forvandling kommer lenge før det blir nok igjen, frø og frukt skal dannes, og jeg vet at det er også er skjønt, at jeg vil fylles av takknemlighet når den tiden kommer, men sånn er det fatt med det melankolske menneske, slutten på det vidunderlig bor i hendelsen midte. Melankolikeren slipper aldri det vidunderliges død og sorgen av syne. Ville ikke vært det foruten faktisk.
Og hva angår maur og peoner, så er lever de i fredelig sameksistens. Mauren gjør ingen skade på peonens knopper. De har bare i seg litt søtt som det er mer enn nok av og kryper, beruset antagelig, ned igjen.
fra før i tiden. De var bundet inn. De var sydd og limt. De var preget. Det var lær og lin og gull og godt papir. Det var verdier. Det var før min tid. Jeg savner den.
Verker og venter på varmere vær. I morges var det ikke mer enn 2 grader. Har sett meg ut 14. mai, i morgen, til dagen å så på, men kulda henger over landet, så vet ikke helt. Blir nok til det. Gruer meg som vanlig til å ta de endelige beslutningene om hva som skal stå hvor. Som om det var for evig. Komisk. Det er bare for i år. Og det vil uansett gro. Samme hvor hva kommer til å stå. I mellomtida, i ventetida, ser jeg på alt som står der fra før, stauder og busker og trær. De følger egne spor. Det bekymrer meg også en del. Pæretrærne for eksempel. Sprang de for tidlig ut igjen? Var det bier og humler nok? Blir det frukt eller blir det som i fjor? Ikke en. Og artisjokken? Tåler den de kalde nettene? Epletrærne holder klokelig knoppene igjen. Kniper. Jeg holder med dem. Jeg holder også tilbake. Men i morgen. I morgen skal jeg tvinge meg selv ut med frøposene. Da er ventetida over. Den ventetida. Da blir det å vente på alt som skal spire. Det er alltid noe å vente på. Eller lengte tilbake til, for snart er det mer enn krokus og snøklokker og perleblomst som allerede er over for denne sesongen. Fikk jeg det med meg? Nøt jeg det? Så jeg det sånn som det virkelig var? Så jeg helt inn i vekstenes sjel? Ble det nok? Aldri nok. Det er til å bli svimmel av.
Bella Olsens hage 