Den fantes i hagen fra før, eldgammel antagelig

– kanskje like gammel som pæretrærne, hundre år eller deromkring. Kanskje fremdeles en nyhet da den ble plantet her. Rosa Hugonis eller gul kinarose, oppkalt etter Pater Hugo, en engelsk misjonær i Kina som egentlig het Hugh Scanion. I 1899 sendte han frø fra denne duftende rosen til Kew Gardens i London. Og siden … Sedum under sprer seg lavt og fint og rydder opp. Av seg selv. Det ser ikke like ryddig ut på baksiden. Sånn er det med mangt. Det er det vi har baksider til.

Blomstrer overdådig, men kort. Det gjelder å gå forbi og huske å stanse et øyeblikk, bøye seg ned og trekke inn duftene, se, se, se. Huske det. Til vinteren. Så en kan glede seg til det skal skje igjen.

Roser og peoner

24. mai og allerede roser og peoner fra hagen i vase. Til ære for alle ungene som har streika i dag for at vi skal kunne fortsette med sånt, plukke inn av naturens vidunderlig vakre gaver. Det kommer fremdeles roser og peoner. Det kommer mye mer enn nok. Hvis vi ikke ødelegger jorda de vokser i vil de fortsette å komme i overflod og glede oss hvert år i framtida. Hvis vi tar oss sammen. Morgenbladet bestemte seg i dag, de skal ikke kalle det som skjer på kloden klimaforandringer lenger, de skal kalle det klimakrise. Takk Morgenbladet for at dere ikke lar dere lure. Vi trenger sannheten om oss.

Midt i mai omtrent

Det kommer nå. Det svulmer og sprenger på. De tidlige rosene har knopper, peonene også, mange, store, akeleiene fyller mellomrom og liljene strekker seg mot blomstene som ligger klare og venter bare de når opp, drue og klematis leter etter noe substansielt å klatre på, dagliljer og iris, en kan se fra time til time at de vokser. Og alt det andre som har frødd seg selv det vokser også, kanskje ikke akkurat det det passer, men det får stå og breie seg en stund til. Kanskje alltid.

Det var først våren 2018 at jeg kjente dem igjen

Hun og han som hadde passet på hagen før vi fant den. Hun var modist. Han? Vet ikke, men han må ha elsket hagen. De var ikke rike, huset gikk for lut og kaldt vann, men hagen, alt de kunne gjøre der som ikke kostet for mye penger gjorde de. Plantet trær, flyttet stein, delte daglilje og hosta og peoner, passet bærbusker og frukttrær, holdt bekken åpen, ryddet skog. De var her hele sommeren. Til hun døde og han ble for gammel. Orket ikke mer. Våren 2018, da frukttrærne blomstret som ingen levende i landet hadde sett det før, synes jeg at jeg så dem. Hun, modisten, glassepletreet ved berget, han, det krokete pæretreet med et linerlerede inne i hulrommet i stammen. De to. Nesten sammen.

Regn om våren

Det har tatt to dager. En varm en og en med regn. Mye regn. Nå er alt grønt. Gresset, frukttrærne, skogen. Det har tatt bare to dager. Plommetreet ved sydveggen, og kirsebærtreet som står der Afrika begynner, blomstrer. Pæretrærne kvier seg. Hadde tenkt å springe ut, men så kom regn, så de venter på sol. Venter til humler og bier ikke er redde for å drukne og kommer fram fra gjemmestedene sine. Venter under den knudrete barken. Epletrærne også. I mellomtida drikker de. Vann drikker de. Merker vannet og drikker. Merker ikke annet. Det er lett å se på dem at de liker det. De er ikke på Yr, men jeg tror de vet at om et par dager blir det sol igjen. Og varmere. De venter også på det. Som meg. På sol i regn.