Et par dager med jording av et lite hav planter, noen i bedene, noen i potter og noen til overs, Canna, liljer, iris og i dag, Euphoria Marginata, type Kilimanjaro, varigert, helt hvite på de øverste bladene omkring de små nokså uanselige blomstene. De vokser til en drøy halvmeter høye tuer, tåler skygge og tørr og skrinn jord, frør seg, men ikke plagsomt. De vil lyse opp på nordsiden av huset, i en nordvendt skrent eller i skygge mellom andre vekster. Tåler sol også.
Euphoria Marginata, Kilimanjaro
Stokkroser sådd tidligere i vår kommer neppe til å blomstre i år, men en del planter i sitt andre år nå står også i potter vil sannsynligvis svare. Vet ikke hva slags farge de kommer i ettersom de er etterkommere av egne planter som ikke er utsatt for parringskontroll.
Noen av stokkrosenes mulig foresatte sommeren 2023
Med posten fra Polen kom noen sorte stokkroser, Nigra, og denne skjønnheten, Parkfrieden.
Alcalthea Parkfrieden
Det blir fest for biene i blomstene sånn fra midt i juli omtrent. Og deretter ville mengder frø.
Karin Larsson, kona til Carl Larsson, mente at enkle leirpotter fikk plantene til å skinne. Det er ikke pottene som skal vises fram, skal hun ha sagt. De gjør likevel ganske mye av seg på sin enkle måte der de står i vinduskarmen hennes. Uten å kappes med blomstene. Hun hadde peiling på farger og innredning, Karin. Hadde peiling på maleri også, var en skolert og god maler, men Carl opptok den plassen i ekteskapet deres. Hun gjorde hjemmet deres så vakkert at han gjorde det berømt.
Vincent van Gogh likte også vekster i terrakottapotter, malte ‘Tusenfryd’, ‘Blomsterpotte med gressløk’ og flere.
Lucy Marguerite Frobishers ‘Potteplanter i vinduskarmen’ er et bra bilde på at for eksempel påskeliljer i terrakottapotte kan være nokså fint år sola skinner.
Winifred Nicholsons ‘Cineraria and Cyclamen’ har det også utmerket i enkle potter av brent leire i hennes maleri fra 1927.
Og sist, men ikke minst, Barbara Richardsons, ‘Primula’, ‘Bleke blomster’ og ‘Bringebær og kirsebær’. Ingen har malt flere terrakotta krukker enn Barbara. Hun har sågar malt bilder av bare krukker.
‘Geranium macrorrhizum’, livet ville ikke vært det samme uten. Den blir 20 til 30 cm høy, eller lav, kan danne store tepper og dekke jorda rundt andre vekster som roser, iris og klematis, den trives også under busker eller trær. Storknebb er en gammel plante i hagen, ble omtalt i litteratur allerede på 1500-tallet. Den blomstrer fra juni til august og strekker ut overjordiske utløpere i alle retninger, men lett å luke vekk om det blir for mye av det gode. Utløperene kan rotes i potte eller rett i fuktig jord. Blomstene er ikke overdådige, nokså små, fra mørkt til blekt rosa, eller hvite, men bladverket er verdifullt, fliket, lysgrønt og, ikke minst, aromatisk. Når en kommer borti det, tilfeldig, eller med vilje, dufter det deilig. Og det får fine høstfarger. Rosestorkenebb liker all slags jord, tilpasser seg de fleste voksesteder og tåler tørke godt. Gode sorter er Album, Spessart og Bewans eller Ingwersens variety.
Ingwersens variety.
Det finnes utallige varianter av Storknebb, Her, mer info fra en som har mer peiling enn meg).
Varianten av rosestorkenebb fra Bella Olsens hage blir å finne i sortimentet i sommer. Presist navn på akkurat denne aner jeg ikke, men rosestorkenebb, er det, og villig er den. Den har vært med lenge, fra hage til hage til hage.
Ga meg over til frøkatalogene i dag. Det er som drugs gitt. Handlet uten måtehold. Og nå, – lurer jeg på, hvor mange sorter tomater er det egentlig fornuftig å så? Spør for et drivhus.
Fire tupper og fire egg hver dag helt til vi reiste fra dem i 24 timer. Da gikk de i surr, og nå gir de bare tre egg daglig. Det vil si den fjerde høna har lagt et par egg uten skall. Stress sier Professor Alltid på Nett. Brudd på rutiner. Høner liker ikke brudd på rutiner. Nei vel. Så nå bestemmer hønene hvordan vi skal ha det i Bellas hus og hage. De står klare og biter i nettingen før vi har stått opp om morgenen, de presser seg ut når døra til hønsegården åpner seg, flakser av sted til meitemarkmarkene og løvetannengene, setter i gang, sparker og spenner og klorer, napper og pirker og pikker som om tiden er knapp, de har mye ta igjen, en hel natt. I rugekassa ligger egg de uten å bekymre seg synderlig har forlatt. To, kanskje tre, i hvert fall i gamle dager, før bruddet på rutinen vi hadde inntraff, før hønenes straff fordi vi forlot dem et helt døgn. Et tredje, eller hvis alt var som før, et fjerde egg blir kun lagt i frihet, i et rede bak glasshuset. For daglig å minne oss om at de er frittgående antagelig. Husk! Det egget vil slutte å komme hvis vi lukker dem inne. Ikke glem, klukker de. Eller de ler. Ikke godt å si. Det høres ut som de går rundt og klukker om oss som ikke helt ut forstår kontrakten mellom høns og romantiske folk, innimellom ler de litt oppgitt av det og akker seg over at vi fremdeles holder dørene stengt til huset vårt, huset der vi og hunden vår bor. De vil inn. De forstår ikke hvorfor de ikke er invitert. De legger seg til utenfor, skakker på hodene, kammene velter fra side til side, de kakker på ruta, ser på oss med de insisterende, små brune øynene. Frittgående, kakler de. Frittgående! Det er vi som ikke har skjønt konsekvensen av vår egen romantiske forestilling om frittgående høns, kakler de, forurettet, uskyldige. Hit, men ikke lenger liksom? De kunne også tenkt seg en sofa, en seng. En serie på TV å glippe med øynene til, sovne til kanskje, det ville vært rutine en høne godt kunne like. En rutine å aldri mer bryte.
Kan høner bli onde? Tanken har streifet meg. Er jeg allerede hønenes slave? For muligens fire egg om dagen? Hvis jeg er veldig, veldig, veldig snill og forståelsesfull.
høne vil inn
høners rasering av bed
selvopptatt høne med speil
min magre hevn de antagelig gir blaffen i, nye eggeglass
Iris trives godt i denne Bella Olsens hage. Det er sandjord, gammel havbunn, og noen ganger nokså tørt, men det funker lell. De som er plantet sånn noenlunde i sola sprer seg villig. Det sto en her fra «gamle dager», nede i stranda, i en liten flokk, på veldig mager jord, nærmest bare stein og mose. Noen av dem fikk blomster, ikke mange, men svært vakre, mørkt blå og nesten sorte i knoppen mot anelsen av grått i det grønne bladverket. Jeg flyttet dem opp i hagen til bedre jord og mer omsorg og nå blomstrer de alle sammen. Og sprer seg villig, blir til et teppe. Jeg aner ikke hva de heter, om de har et navn, eller om jeg bare kan finne på et. De blir ikke høyere enn 20-30 centimeter, men desto kraftigere og tettere i voksemåte.
I går kom det flere til gårds. Fra Hesleberg gartneri i Asker. Det beste gartneriet på denne kanten av verden. De står i glasshuset og venter på utplanting,Men og jeg har en plan om å huske hva hver og en av dem heter. Bildet på potta de kom i stemmer ikke alltid med hvordan de faktisk ser ut … HUSK: Fyll inn bilder av virkeligheten når de kommer i blomst.
Iris Sibirica White amber
Iris sibirica Pink Parfait
Iris ensata Harlequinesque
Iris sibirica Black joker
Iris sibirica On Mulberry street
Iris Sibirica Uncorked
Iris sibirica Painted woman, her er det noe som ikke stemmer … Bildet og blomsten i potta? M, m. Sjekk.
Iris sibirica Not Quite White
Og nå står de her og venter på varmen sammen med en uimotståelig Bearded Iris som kanskje må være Pink Attraction, kom uten navn.
Det finnes 270 arter Iris og dertil kommer hundrevis av underarter og tusenvis foredlede hybrider. Hagen på Kleiva har god info og bra oversikt over sorter og ganske mange bilder av Iris. God info om roser, klematis og daglilje også, go visit!
I går gikk vi og snakket om det, hvor tørt det var blitt, ikke mai engang og tørt i bedene, tørt på plenen, tørt i bekken. Men vanne i april? Nei. Det er ikke varmt nok ennå. Det er mer vind enn vanlig som har tørket opp jorden, ikke varme. Å tilføre kald jord vann gjør den bare kaldere og treg. Det er ikke det vekstene trenger nå. Da jeg våknet i natt regnet det endelig. Stritt. Det fortsatte til langt utpå morgensiden. Da jeg sto opp etter å ha sovnet igjen til lyden av det gode været og kikket ut var det grønne grønnere, friskt, det sorte var sortere, tegnet alt som var skjedd og skjedde der ute så tydelig opp, og det sildret i bekken igjen. Så drev skyene bort, solen brøt gjennom og fuglenes jubel ble med ett ellevill. Nå flyr de fra blomstrende frukttre til blomstrende frukttre og ber om at de halvt utsprungne knoppene må holde seg litt, holde tilbake, ikke være for utålmodige selv om det verker i dem, vente på enda litt varmere dager så humler og bier får summet seg, så de blir mange og våkne og klare til å gjøre den store jobben, det aller helligste befruktningsarbeidet, så blomstene blir til epler og pærer og plommer og moreller en gang utpå ettersommeren. Det er et samspill så perfekt når det slår til at ingen musikk kommer opp mot vårens under. Det må ligge en stor og vakker fortelling til grunn, et ordløst verk av vidunderlige dimensjoner. Det må finnes et større mønster vi ikke ser som utvirker det. Det må ligge noe til grunn som framkaller det om og om igjen, et mantra (wiki: bønn, hymne, trylleformel, plan). Vårens evige sjel.
Herr Nils Åkersted, et passende navn på en som liker frø, har laget såkalender. Jeg fant den på ‘Grøna rader‘. Artikkelen har mange gode såtips enkelt beskrevet.
I plantehuset står det frøplanter av alle typer kål nå, løk i mange varianter, tomater, slangeagurker/sylteagurker og pepper, mange forskjellige. Pepper, en del tomater og noen agurker skal få bli inne bak glass hele sommeren. Og så har jeg endelig fått sådd et hav av staudefrø jeg ikke har kunnet motstå når frøkatalogene har dumpa inn. Det er alltid nok tid til alt i januar/februar, verre litt lengre utpå våren når arbeidet faktisk skal gjøres, men i år er mange frøposer tømt, innholdet ligger i jord, og jeg skal få se hvor mange av frøene som har overlevd både ett, to og tre år i lager og hvor mange jeg har drept. Og selvom frøposer fra katalogene nå for tida også er fryktelig forførende er de ingenting mot frøposer før i tida. Så de sånn ut fremdeles ville jeg kjøpt frø bare for posenes skyld, så best de ikke gjør det. Og best jeg får sådd alt gammelt i år så jeg kan go wild i katalogene neste år med en slags god samvittighet.
5 kvadratmeter eviggammel Sibirsk Iris, eller Sverdlilje, med sammenfiltrede røtter i flere strie lag er endelig, etter en plan som har eksistert hver vår i fire år spadd helt opp og delt i hundrevis av skudd. De skal spres til alle hagens utkanter der de skal greie seg selv i krattet mellom kaprifol, bringebær, halv-ville roser og helvetes takrør. Der skal de jobbe, holde ugraset i sjakk og gi inntrykk av at gartnerens omsorg når helt ut dit. Den gjør ikke det. Eller i og for seg, ettersom de blir plantet, men så må det være opp til det som måtte havne i utkanten å overleve på egen kraft. Iris Sibirica burde være en bra kandidat. Pioner også. De tåler det meste, men bruker litt tid på etablere seg. Og roser. I hvert fall noen. De som ikke har fjernet seg for langt fra sitt opprinnelige ville opphav.
tusen små planter
tåler konkurranse
Iris Siberica kommer i fargevarianter fra hvitt, gjennom alle blå og lillatoner til nesten sort. De blå er de mest hardføre. Jo særere farger jo mer ømtålige. Avlet på skjønnhet gir ikke alltid best helse og voksekraft, så de blåeste av de blå er de beste i utkantene. Det vil ta tid før de danner tuene jeg drømmer om, men en gartner må ha like stor glede av å se hendelsen for seg som den faktiske hendelsen ellers gidder ikke gartneren å bruke dagevis på å rive gamle irisrøtter opp og fra hverandre.
Varianter …
Mine småplanter vil ikke blomstre i år og kanskje ikke neste år heller, men så …
Litt større rotklumper, 10 til 15 cm i diameter, delt av fra en tue som har stått i fire, fem år vil høyst sannsynlig blomstre samme sommer. Bedre å dele irisen da enn å la den stå og bli til et nær ugjennomtrengelig hundre år gammelt tjukt teppe. Så da må jeg kanskje til utkantene av hagen igjen om noen år likevel. Dele iris. I mellomtida er jeg litt mer enn middels interessert i å skaffe noen av de andre variantene. Den hagenske grådighet har ingen grenser. Ingen.
Vi er blitt som trærne, står stille. Vi er blitt som i gamle dager, stedbundne. Alt vi fylte tiden med, alt vi skulle, alt vi ikke måtte gå glipp av, alt som måtte skje, helst i går, alle møter, alle fester, er utsatt på ubestemt tid. Jeg renner tankene inn i det, jeg stanger mot ubestemt tid, stanger mot stille, stanger mot nei, ikke nå og vet ikke når, om noensinne. Kanskje er alt i ferd med å smeltes om, vi ligger i støpeskjeen, vi er til forvandling, ingenting skal bli det samme igjen. Bare i hagen er alt likt seg. I hagen gjør jeg det samme, omtrent, som jeg gjorde i fjor. Der vender jeg samme jord. Der gjør jeg det samme som tusener av andre gjør i hagene sine når det er vår, med spaden, med frø fra en frøkatalog, med deling av stauder, med rydding og klipping av frukttrær og roser, med luking og gjødsling, og hvor skal jeg så? Hvor skal potetene stå? Så ikke tørråte tar dem. I hagen gjør jeg det formødrene mine alltid har gjort på samme måte som dem. I hagen er ingenting nytt, men likevel er ingenting så nytt og lovende friskt som vår i hagen igjen. I hagen er intet utsatt, ikke engang til neste uke, der har alt sin rette tid. Der er det før og etter frostnettene. Der er det før og etter sol og regn. Der er det, ikke for tidlig, ikke for seint, men akkurat da du måtte, så alt skulle vokse seg sterkt. Der er det naturens gang, følge så godt som et menneske kan. Det er orden i hagen. Der er det bare naturens glassklare og helt begripelige restriksjoner og prinsipper som gjelder. Utenfor hagen er verden, sånn som den var, gått av hengslene og ukjent og rar. Det er travelt der også, men på en helt annen måte, for der støpes det av en større hånd om til tider vi aldri har sett. Bedre? Det er ikke sikkert, men det er å håpe. Skjønt menneskehetens historie, etterlest, grunnet på, tatt i betraktning, så støpes det om til, ikke bedre, ikke verre, bare annerledes. Corona er streng mot oss nå, hun viser oss at vi kan hvis vi må, hvis vi tvinges, hvis frykten er stor, hvis vi står med ryggen mot veggen. Det er bare det at det er ikke lett å fatte og se at det er mot veggen vi står på så mange måter i disse tider når øynene vender den andre veien.
The Dexter Elm in Maldon, Josef Sudek, John Kauffmann, Tree/Time, Crown Shyness
Bella Olsens hage 