Kategori: drivhuset

Lagt ut den

Denne våren

så annerledes enn alle vårer. Det er 18. mars, og det jeg for bare noen uker siden trodde var en heftig influensa gjør ting med verden ingen vet hvor vil ende. Det minner om en roman jeg aldri har glemt, Herman Hesses «Sol og Måne», en fortelling om pest. Et uvirkelig ord, og heller ikke det rette, men likevel, virkningen Corona har på verden er av det samme. Alt stanser. Men ikke det meste. Naturen lever videre som om ingenting skjer med oss mennesker. Det springer ut krokus og snøklokker, narsissene er allerede langt kommet, jorda er fri fra tele etter en usedvanlig mild vinter, rosene har store knopper og skudd, det flor og det fjærer gjennom sundet etter den eldgamle månens lover, men i meg er denne våren et underlig under. I mennesket er den den første våren i ny tidsregning. I mennesket skal den gjennomtenkes og gjennomleves som våren da vi skiftet retning, men ikke visste i hvilken vi skulle gå. Jeg går ut i hagen i mellomtiden. Jeg går ut i naturen. Den får ta livet av meg hvis det er det den må, jeg elsker den likevel.

Sår, bygger hønsehus, rydder i kjøkkenhagen, skremmer rådyr med såpestykker i frukttrærne og passer hunden som måtte sy noen sting. Alt er seg likt og virkelig ikke.

Lagt ut den

Hage i Marrakech

Omkring Marrakech er det et hav av vidunderlige hager å besøke, inne i byen er Majorelle, hagen til Yves Saint Laurent og kjæresten hans, The secret garden i Mouassine, et svært hageprosjekt i et gammelt palass (nå også hotell!), Kotoubia hagen ved den største moskeen og mange flere. Inni husene i Medinaen er det hager, de fleste er private og alt en ser av dem over murene er en toppen av en palme eller en bougainville som har klatret opp i en sypress. Hagene inni husene som med rette ble kalt for hager og ikke bare patio ble anlagt etter visse mønstre, de ble delt i fire mindre hager med gangveier mellom og rundt, hver del representerte et verdenshjørne, den skulle ha trær for skygge, velduftende urter og rennende vann i en fontene i midten. Hagen var et sted for hvile og refleksjon.

ikke min hage, vet ikke hvem sin, men sånn kan det se ut inni hus som er så shabby på utsiden at du tror ikke det bor noen der.

Også er det terrassene. Opprinnelig kvinnenes domene, mer utvanna nå, i hvert fall i Marrakech. Gjestehus og expats holder hage på takene. Vi også. Og ettersom det er vår her også har den fått oppjustering. Nye potter, nye planter, deling av gamle og kassering av stygge. For noen planter er faktisk ikke veldig pene. De blir med M’Barak, husets vaktmester, ut på landet og får nytt liv der. Ingenting dør.

Blomterpotteselger på Bab Khmis. Blomsterpotter et forbruksvare i dette landet faktisk.
Veien hjem på utvidet motorsykkel med potter og M’Barek og meg på lasteplanet. Med hjelm. Sjåføren.
Gårsdagens gartnerifangst og stikling av noe som fantes fra før.
Morgendagens planteprosjekt, nyklipte roser og tørst katt.
Ekte sjasmin, dverg Bougainville og en Bougainville som er helt uregjerlig..

Det er hagelivet i Marrakech. Jord og potter og planter koster nesten ingenting og det gror vanvittig. Den som hadde hatt enda et liv skulle fått seg en hage på det Marokkanske landet og gått bananas. Begrenser meg til terrasse selv om det gjør litt vondt.

Lagt ut den

Kolonihager og kålrot i parken

Under de siste verdenskrigene dyrket folk maten sin selv der det var mulig, også i byene. Langs veier, i bakgårder, i parker, på fotballbaner, der det fantes et stykke jord kunne det vokse løk og poteter. Utpå femtitallet ble det slutt. Produksjon av mat ble satt ut til bønder og er etterhvert blitt til mer og mer av et problem. Jorda dyrkes for intensivt og ensartet med for mye kunstgjødsel og sprøytemidler. Effektivitet er målet. Den bonden som alene dyrker flest gulrøtter er den beste. Men han gjør det jo ikke alene. Det ser bare sånn ut der han kjører rundt i ensom majestet med flomlys på traktoren til langt på natt. Han er ikke alene, for han har jo maskiner. Mange. Svære. Og noen har laget dem, noen skaffer ham bensinen, noen produserer gjødselen og sprøytemidlene. Det er ikke fordi han ikke ligger på knærne og rent faktisk luker at det ikke ligger folk på knærne (på en måte) andre steder. Noen jobber i de kjemiske fabrikker som lager ugrasmidler, noen pakker giften, noen frakter den med skip og trailere til butikker, noen selger den, noen lager monstrene som bonden sprer den ut med, noen reparer disse. Bonden betaler ned på lånene mens mange, andre steder, tjener så mye penger at de ikke vet hva de skal gjøre med dem. En god del av dem løper til de stuper etter ingenting på treningssentre eller i Frognerparken når de kunne vært ute og gravd i jorda eller faktisk luket i stedet.

Og det var egentlig det jeg ville skrive om. Frognerparken. Under krigen. De dyrket poteter på plenene. Parkpoteteter kalte de potetene som ble dyrket i byenes parker, på fotballbaner, på et lite stykke ledig jord, under krigen. Victory Gardens ble lappene kalt i Amerika og England der det virkelig ble oppmuntret til at folket skulle ta spaden i egen hånd.

DIG FOR VICTORY – BRITISH WAR OFFICE advert from 1940

Det er mange stygge steder, særlig i byenes randsoner, der det kunne vært hager. Eller Victory Gardens. Vi har fått ganske mange bier i byer etter hvert. Det kunne kanskje vært fint med noen bønder også. Eller mange. Småbønder. Små, små småbønder. På hvert sitt lille stykke. Som kanskje kunne bytte en tomat med en agurk eller poteter med en bukett georginer. Og alt ville vært kortreist, og alle fikk litt gratis trening og mye frisk luft. Og alt var gjort mekanisk med en spade og et greip og noen frø. Og ingen CO2. Det er visst ganske velutviklet i Russland dette, dyrke på en liten flekk de fikk en gang i tiden og bytte. De sluttet ikke med det. De holder på fremdeles. Les om det på https://www.datsja.no hvis du er interessert.

Victory Gardens i New York, London, Canada og mer under siste verdenskrig

Det er jo ikke krig på den måten, ikke her, ikke nå, men det er en kamp å kjempe. Vi merker det kanskje ikke til daglig foreløpig, men vi er i den. Jeg tenker: Victory Garden!

Lagt ut den

Pepper

Vet next to nothing om pepper. Eller vet om en, d’espeletto. Den vokser i Spania et sted, som betyr ett sted. Bare d’espelettoen som gror der får kalle seg d’espeletto. Mao litt champagne over den pepper’n. Den er god. Og da jeg lette etter den kom jeg over denne siden https://www.fataliiseeds.net. World wide shipping fra Finnland. Alt alle ikke visste om pepper står der, som styrke for eksempel, hvor de kommer fra, hva de kan brukes til. Ikke at jeg vil kjenne dem igjen i butikken, men den som liker pepper kan kjøpe et par frø fra Fatalli seeds og regne med å få noe som passer til beskrivelsen. De hadde ikke d’espeletto, men de hadde andre fristende sorter, så lurt igjen, bestilte. Til det nye plantehuset. De skal få stå innenfor vinduer og tro de er i varmere strøk. Selvom jeg har dyrket dem ute. Andre peppertyper kjøpt på hagesentre. Før i verden. Navnløse. I år blir det å ta det fra begynnelsen, så frø, vente og se, forhåpentligvis høste og kanskje samle og tørke egne frø hvis de viser seg å være verdt det. Så da er altså våren begynt. På nett i hvert fall.

Og mens pepper er tema, så finnes det enda en peppernetbutikk som kaller seg The Hippy Seed Company. Lots and lots of pepper seeds from Australia. Og her holder de til: https://thehippyseedcompany.com. Og for min egen skyld, så jeg ikke behøver å lete hvis jeg får lyst å lage chillisaus til høsten finnes det et hav av oppskrifter her: https://chilisauce.dk/opskrifter. En danske som er hekta har samla dem.

Lagt ut den

Det har snudd

årets siste dag og frøkatalogene melder seg på nettet. Jeg ser utover en sovende hage som ikke helt vet hva som skjer. Åtte varmegrader. Gresset er grønt fremdeles. Noen narsisser stikker seg opp for å se om det er våren. Et par roseknopper er like ved å springe ut. Men ikke gjør det. Det er vinter. Det kommer til å snø. Det blir kanskje tele. Januar og februar skal skje. Mars. Den nesten uutholdelige måneden og vente seg gjennom til april omsider kommer. Men heldigvis litt å så og passe på i drivhuset før det. Noe å stelle med. Noe å glemme alt uten øyeblikket i. Fingrene i jord, frø, og drømmer om hvor alt skal stå når varmen kommer. Det samme hvert år, og like inderlig. Så vidunderlig lagt til rette for oss denne jorda. Årets orden, stor trøst i all forvirring.

Lagt ut den

oktober

men snart november. Den lengste måneden. Den mørkeste av alle. Den ensomste. Den vanskeligste. De underjordiske er i hagen. Danser. Peker sorte tryllestaver mot det som ikke døde, visnet av seg selv. En larve. En anemone. En roseknopp. Sverger seg til nattefrost. Gjør alt som var dugg en gang for lenge siden om til strenge rimkrystaller. Holde ut, bære over, til enda en november kryper tilbake i kalenderen sånn som vi er lovet. Håpe det er sant. Telle dager. Kanskje se en fullmåne en kveld, en natt, en gråblek morgen. Fyre. Sove. Drømme. Våkne i desember. Til solverv. Men først, være i oktober noen dager til. Tenne bål.

Lagt ut den

Høst …

Potetene ligger i kjelleren, sto til første uka i oktober. Riset røyk mer enn en måned tidligere da tørråten ikke lenger var mulig å ignorere. Gulrøtter, kålrot og rødbeter er høstet. Ligger og venter på å tørke opp. Det regner hunder og katter. Har regnet så langt tilbake jeg husker. Skulle tro vi var i en roman der slikt skjer. Syndefloder. Hvor lenge kan grønnsakene egentlig ligge der? Får de puste? De har ikke gjeller. Bønnene er høstet, ble høstet i et gløtt av sol i noe som kjennes ut som i fjor. Borlottibønner er usedvanlig pene. Det virker som det er ok å la dem halvtørke i belgen på planten for lagring. Så altså ikke høste mer enn det som skal spises umiddelbart hvis de høstes tidligere. Snittbønnene ble katastrofe. Overmodne. Uspiselige. Belgene må tas før de danner bønner, forvelles og spises eller fryses for lagring. Det ble tre gresskar. To fikk frost en natt og det likte de ikke. Maisen? Kjørt. Har ikke modnet og kommer ikke til å gjøre det heller. Grønnkål og purre og rosenkål får stå så de siste kålormene har noe å feste på. Løken er høstet for lenge siden og tørket inne. Så mye har det regnet. Så lenge. Soltørket løk? Kanskje neste år.

Borlottibønne, flere neste år hvis frøene jeg har tørka spirer.

Andre høstlige gleder, bjørnebær, noen epler, bare ett tre med frukt i år, de andre epletrærne, null. Så hvert eple ble pakka i silkepapir, sånn som en fikk dem før i tida. Ikke en eneste pære heller, bokstavlig talt, følsom den pæreblomstringa. Men sopp i uanstendige mengder. Sort trompetsopp på eiendommen. Kjennes ut som en helt spesiell ære er den tildelt. Ikke soppen. Eiendommen. Traktekantarellen kom først riktig i gang andre uka i oktober og driver på ennå.

Lagt ut den

Det har gått tid

den går så fort. Rosene har blomstret, hviler litt nå, forbereder seg på høstfloret med færre, men klarere, kanskje enda finere blomster som står lengre i det kjøligere været. Med mindre det styrtregner som det gjør i dag, kommer i voldsomme byger, som det kan virke som om det har fått for vane. Slår plantene til jorda. De fleste reiser seg igjen med sola. Trærne står ganske urørlig, lar vannet renne over og av bladene, tålmodige trær. Eldgamle. De har sett mye i hagen her. De har erfaring og lar ting passere. Regn, sol, snø, folk som plukker fruktene ned, hunder som skjeller, et skjærepar som bygger et rede, de tar det, alt sammen, for hva det er, livet som skjer. Et år av gangen. De bryr seg ikke om at potetene har fått tørråte. De klipper ikke snegler i to. De bekymrer seg ikke over kålfluer og kålormer som eter av grøden. Du har andre perspektiver når du er kanskje hundre år og har røtter langt nede i jorda.

Bella Olsen het hun som eide hagen en gang. Hun som plantet pæretrærne. I hvert fall noen av dem. Kanskje ikke de eldste, men. Det var visst noe med at hun fikk hagen i gave. Noen bare ga henne den. Det var visst noe med at hun hadde vært husholderske hos en kar, og så fikk hun hagen. Det er mulig det er en historie der som ikke er fortalt.

Og sånn har han det nå, Gutten med Gåsa. Omgitt av blomkarse, fløyelsblomst, kornblomst, valmuer, dahlia, kål i mange varianter, erter, gulrøtter, rødbeter, tomater, lavendel, løk, rød og hvit og mer, enda mer. Det vokser vilt i Bella Olsen hage.

Lagt ut den

Til 1. Mai

Jeg kan bli så fortvilt over at like snart så er den over, våren. Den gjennomskinnelige, skimrende årstida. Altets oppvåkning. Naturens fortelling om at vi har vårmuligheter i oss selv. Jeg gikk i hagen i går og grudde meg til å dø. Ikke til døden i seg selv. Den tror jeg ikke på. Men til ikke lenger å være her hvor våren kommer og kommer og kommer vinter etter vinter. Jeg gikk på jorda midt i våren og savnet den. Jeg gikk og lyttet etter fuglesang og humlesurr. Da slo det meg, at fortvilelsen var eksistensiell, jeg gikk ikke bare og savnet, jeg gikk og var redd for at fuglene ikke skulle være like tallrike, insektene ikke like mange som i fjor. Jeg gikk og tenkte, tenk om jorda dør før jeg dør. Tenk om den forgår. Tenk om dette vidunderlige stedet skal gå under fordi menneskene er for grådige, fordi menneskene ikke ser annet enn seg selv og det som behager dem, og de vil ha det. Umiddelbart. Og enda mer. Mer av det de kaller bedre enn naturen selv. Jeg gikk i hagen og innrømmer, i dyp sorg. I savn. Og i overveldende takknemlighet for at jeg har fått være her, er her, for at jeg har fått merke jorda, se den og alt det vidunderlige den bare har. Fremdeles. Jeg går her og redder småfugler og humler og planter og håper at det hjelper. At jeg hjelper den. Jorda. Så vårene kan komme. Igjen. Igjen. Igjen. Med eller uten meg.

Alt arbeid som ikke tar hensyn til jorda vår bryr jeg meg ikke om. Det sier jeg. Uten skam. I dag. 1. Mai.

https://www.yourtango.com