Ja. Dill, koriander, fennikel, erter og bønner, løk og purre, tomat, solsikke, valmue, kornblomst, stokkrose, ringblomst, blomkarse, krigisløk, lavendel og så videre og så videre … Og jeg tenker å la noen gulrøtter stå så de kan frø seg neste år, et par rødbeter også kanskje, en brokkoli.
bønner, dill, valmue, stokkrose, en annen valmue, scabiosa og purre
Hvitløk, sjalott, potet har denne andre vidunderlige måten å formere seg på. Du stikker en i jorda og de blir flere. Går for narsisser og liljer også. Vekstene vil bare bli flere, formere seg, og det på trass. De gjør det hvor som helst. Rundt komposten er det ikke måte på hva som foregår av multiplikasjon.
snittebønne, blomkarse, purreløk og hvitløk, de små løkene som utvikler seg i blomsten blir nye hvitløk neste år der de faller ned
kanskje uværet er over nå. Kanskje blir det varmere snart enn de 12 gradestokken viser. Kanskje skal jeg gå ut og rense rosene for klisne knopper og alt det avblomstra så de blir litt penere og de remonterende kan samle krefter til ny blomstring. Kanskje blir det sommer igjen. Fuglene synger i hvert fall som da sola skinte for en uke siden. Ellers går det som det skal. Kålmøll og kålsommerfugllarver holder fest på det vi gjerne skulle holdt fest på om en måneds tid eller to. Rødbeter og gulrøtter er tynna, men står sikkert for tett fremdeles. Jeg har så vondt for å rive planter ut av jorda. Lover meg selv at jeg skal plukke og spise halvstore røtter underveis så de som skal lagres får bedre plass enn de har nå. Ugraset trives overmåte. Selvsådd ringblomst, ruccola, koriander, valmuer og kornblomst røver til seg plass i åkeren. Vondt for rive opp dem også enda det er tydelig de tar for seg av lys og luft og næring så det jeg sådde kommer til kortere enn det kunne ha kommet. Jeg visste det jo da jeg lot dem stå for noen uker siden, men … Neste år. Da skal jeg være mindre bløthjerta. Da skal de opp før de tar over.
Kanskje skal jeg ikke la purre fra i fjor stå og frø seg heller, kanskje ikke pastinakken. Nå breier en enkelt plante seg på mer enn en hel kvadratmeter. Eller gulrota, en av dem fikk også stå over vinteren, og pen er den, det skal den ha, men tar den uforholdsmessig mye plass? Når frøene modner skal jeg samle dem. I det minste. Litt skal jeg ha igjen for plassen de tar. Så skal jeg så dem neste år. Se om det går. Jeg liker ideen, skaffe frøene selv på samme måte som jeg liker poteten og sjalottløken, reproduserer seg selv, mangfoldiggjør seg. Har du en potet har du potet resten av livet med litt kløkt, har du sjalott, det samme. Og hvitløk. Plant et fed om høsten, og den blir til en hel hvitløk neste sommer. Sånn kan det fortsette.
Purre fra i fjor
Vanskelig å luke i blomsterhagene også. Geranium bugner og vokser seg langt over rosene, gjemmer dem helt noen steder, de blå klokkene jeg ikke vet hva heter lager et nett av røtter og skyter opp selv der jeg renset dem nokså godt unna, dagliljene sprer seg og kveler alt som kommer i veien, noe hvitt jeg heller ikke kan navnet på har også krypende røtter og blir svære tuer. Og valmuene. F**k. Jeg skal bli en streng luker. Neste år skal jeg bli en streng luker og kanskje helt kaste ut noe av det som sprer seg verre enn ugras. Neste år kommer det til å bli vanskelig igjen, jeg vet, for det som sprer seg som verst er det som først kommer opp om våren. Det er ikke så lett da, å brutalt trekke det opp med røttene. Men nå har jeg skrevet det ned, så kanskje jeg husker det i 2021.
valmuer, vakre, men ville, tar over en dag?
Under vokser det kanskje fremdeles sjalottløk. I begynnelsen gjorde det det.
Den varme våren kom i går med humlesurr og fugler som lokker og vekster som ikke kan vente, men må springe ut. Alt som har ligget latent i et stadig lysere mørke, alt som nesten ikke kunne vente, alt tar fatt på sitt egentlig eneste oppdrag, å vokse, bli til, myldre, i svimlende mengder, i svimlende fart. Kraften i hendelsen, naturens ukuelig vilje og makt, det stadig tilbakevendende under, takk!
Vet next to nothing om pepper. Eller vet om en, d’espeletto. Den vokser i Spania et sted, som betyr ett sted. Bare d’espelettoen som gror der får kalle seg d’espeletto. Mao litt champagne over den pepper’n. Den er god. Og da jeg lette etter den kom jeg over denne siden https://www.fataliiseeds.net. World wide shipping fra Finnland. Alt alle ikke visste om pepper står der, som styrke for eksempel, hvor de kommer fra, hva de kan brukes til. Ikke at jeg vil kjenne dem igjen i butikken, men den som liker pepper kan kjøpe et par frø fra Fatalli seeds og regne med å få noe som passer til beskrivelsen. De hadde ikke d’espeletto, men de hadde andre fristende sorter, så lurt igjen, bestilte. Til det nye plantehuset. De skal få stå innenfor vinduer og tro de er i varmere strøk. Selvom jeg har dyrket dem ute. Andre peppertyper kjøpt på hagesentre. Før i verden. Navnløse. I år blir det å ta det fra begynnelsen, så frø, vente og se, forhåpentligvis høste og kanskje samle og tørke egne frø hvis de viser seg å være verdt det. Så da er altså våren begynt. På nett i hvert fall.
Og mens pepper er tema, så finnes det enda en peppernetbutikk som kaller seg The Hippy Seed Company. Lots and lots of pepper seeds from Australia. Og her holder de til: https://thehippyseedcompany.com. Og for min egen skyld, så jeg ikke behøver å lete hvis jeg får lyst å lage chillisaus til høsten finnes det et hav av oppskrifter her: https://chilisauce.dk/opskrifter. En danske som er hekta har samla dem.
Det er nemlig ikke bare, bare å kjenne igjen hvilken plante som er sådd på frøbladene og de første ekte bladene. Et frø fra én sort er heller ikke alltid lett å skille fra en annen. Men her er hjelpen, fra England, with love. http://theseedsite.co.uk
Utenpå frøet er sitronen.
En annen nettside. Kristins flora, nordisk nettfora. Planter og sopp og sommerfugler og mer. Jeg vil si, et imponerende arbeid. http://www.kristvi.net/flora/index.html
– det øser ned. Og blåser. Selv her i den lune vika der denne hagen ligger. Jeg logger meg inn på YR med jevne mellomrom for å se om værutsiktene har endret seg til det bedre. Men, nei. Jeg har gummistøvler og annet utstyr for ikke å bli blaut til skinnet, men, nei. Jeg holder meg inne. Det er bare vann, velsignet vann, men, nei. Jeg venter. Jeg ser ut av vinduet. Jeg ser på sundet der vannet går ut eller inn. Jeg vet ikke om det flør eller fjærer. Jeg ser på sivet. Nye grønne strå skyter opp mellom de tørre gamle fra i fjor. Snart er de historie. De gamle. Og neste år blir de nye historie også. De har det utmerket i sitt eget kretsløp. Trenger ikke flyttes hvert år som kål og poteter. Jeg lurer forresten litt på poteten. Den kommer jo opp der den vokste i fjor. De glemte knollene spirer og ser livskraftige nok ut. Hva hadde skjedd om potetene fikk vokse som de lystet? Fikk sitt eget jorde der ikke alt ble høstet. Hva hadde skjedd hvis de bare fikk holde på litt mer uforstyrret? De greier seg jo utmerket gjennom vinteren ser det ut som. Som i og for seg mye annet gjør også. Tenke seg et hjørne av hagen der ting får stå mer i fred, poteter, kål, et par rødbeter, løk, la det gå, la det frø seg, luke litt ugras og høste litt i ny og ne, men ellers? Nei … La det greie seg mest mulig på egen hånd. Hmn …
en glemt potet kommer opp mellom ertene
gressløken blomstrer i alle sprekker der den kommer til
the guardian garden angel tenker over tingene
en overvintret rødbetplante venter på blomstring og frø
overvintret rødløk, så får jeg se hva som skjer med den
rosmarinen fra i fjor blomstrer, har riktignok står i kjelleren i vinter, men …
ruccola selvsår seg om og om igjen
gressløken huker seg fast i alle sprekker
en brokkoli fikk stå i fjor og hvis den frør seg skal jeg så frøene neste år (fuck monsanto)
i forrige uke sånn omtrent. Antagelig for tett igjen, men en dag skal jeg lære. En annen dag. Et annet år. Men først skal det spire. Etter dette skjemaet. Sånn omtrent. Meningen er at grønnsakene ikke bare skal bli spesielt gode, men de skal være spesielt pene mens de blir det. Dette har ingenting med effektivitet å gjøre. Nada. Det har kun å gjøre med ideen om noe skjønt. Mange vil nok mene en kunne brukt livet og tiden på viktigere ting enn å så grønnsaker i mønster, men nei, ikke jeg. Neste år kan alt være annerledes. Kanskje tar jeg alle frøene, rister dem sammen og sår dem der de helt tilfeldig faller. Ser ikke bort fra at det også kunne blitt riktig vakkert. Det ville definitivt tatt mindre tid. Å så. Men hva med innhøstingen? Uansett, ett år av gangen og i år ble det sånn.
Sett fra benken i rosekrattet, eller øst blir det vel.
Det kommer nå. Det svulmer og sprenger på. De tidlige rosene har knopper, peonene også, mange, store, akeleiene fyller mellomrom og liljene strekker seg mot blomstene som ligger klare og venter bare de når opp, drue og klematis leter etter noe substansielt å klatre på, dagliljer og iris, en kan se fra time til time at de vokser. Og alt det andre som har frødd seg selv det vokser også, kanskje ikke akkurat det det passer, men det får stå og breie seg en stund til. Kanskje alltid.
full åpning, snart over
peonene må støttes opp, mon tro om det blir gjort i år
anemoner sprer seg mer og mer på et fordelaktig sted
og mer av alt, inntil videre i skyggen under et tre og ikke særlig krevende, litt vann i ny og ne, det er det
I flere dager har jeg sagt til meg selv, i morgen skal jeg så, men når morgendagen kommer utsetter jeg det en dag til og sier, i morgen skal jeg så, som om jeg ikke sa det samme dagen før. Men i morgen skal jeg så. Det er vanskelig å ta fatt på. Det er å ta en endelig beslutning om hvor alt skal stå, hva som er best for de enkelte sortene og hva som blir det vakreste. Hva som i størst mulig grad kan overvelde meg når jeg går ut om morgenen de neste månedene. Jeg vil overveldes. Jeg vil falle i staver. Jeg vil bøye meg å plukke inn et salathode fra det helt rette stedet. Jeg vil at rødkålen skal stå i et harmonisk forhold til den hvite og gulrøttene. Og løken og rødbetene må fylle inn på riktig måte. Solsikker og fløyelsblomster vet jeg hvor jeg vil ha. I utkanten av alt, nord i bedet, sammen med dillen, og innenfor disse må det stå tomater og agurk og squash. – Tror jeg nok. Det er det. For ertene? Hvor skal de stå da? De er jo også nokså høye av seg. Skal jeg sette dem mot øst eller vest? Jeg blir forferdelig usikker når jeg kommer så langt i planleggingen av Ornamental. Vil det bli bra? Hva blir best? Sånn holder jeg på som om jeg skulle lage en hel og varig planet. Enda jeg vet jo av erfaring at det bare er å begynne. Få de første frøene og plantene i jorda. Slappe av. Ta en sjanse. Så kommer resten av seg selv. Men altså, fire dager er gått nå, på dette vankelmodig vis, og i dag så vet jeg at jeg må. For i dag er det sol og stille, og til helgen kommer regn som vil være helt perfekt for nysådd kjøkkenhage. Men så er det jo meldt sol og stille i morgen også … Jeg har med andre ord en dag til på meg. Når denne dagen er over vet jeg hva jeg gjorde. Eller ikke.
farlig forførende pene frøposer
frø samlet i fjor, altfor mange, hvor skal jeg spre dem?
tomater i potter, plassering behagelig ubesluttet og alltid foranderlig
bedene i ornamental garden er i det meste klare, gutten med gåsa har fått beste plassen
Helt nede i fire grader denne morgenen. Og første dag i nymånefasen. Jeg tror jeg lærte det en gang, at en skulle så på stigende måne. Eller det som vokser oppover på stigende og det som vokser nedover på avtagende, sånn var det. Og felle trær på synkende. Bake når det flør. Luke også, når det flør, for da skal røttene løsne lettere, men gjør det i uka før nymåne, for da vokser skiten seinere tilbake. (Noen snakker ikke sammen i gamle dager da en samlet denne typen visdom. Hvis en har tatt røttene av ugraset vokser det da ikke opp igjen … Ikke her. I denne hagen.) Men. Slakte skal en gjøre ved fullmåne, for da skal dyra være på sitt saftigste, men eplene skal høstes på avtagende måne. Klippe håret skal være best på stigende hvis det skal vokse fort og sterkt ut igjen. Sannelig om jeg vet, men som flaks vil ha det blir det å så det som skal rett i jorda på stigende måne dette året. Det blir å så i løpet av denne uka. For temperaturen skal visst stige. Det har de sagt, meteorologene. Det med månefasene og når det er best å så eller plante mener de derimot fint lite om. Det er noe som henger igjen fra de gamle dagene. Da noe av det de visste beviselig hadde noe for seg, som det å felle trær i ne. Det funker. I det faktiske.
Måne opp eller måne ned, aspargesen bestemmer selv når den skal spire, sånn er det med det.
Bella Olsens hage 