det er bare akkurat nå det ser akkurat sånn ut. poff, så er hvert sekund slukt og forsvunnet i forrige minutt.
bare akkurat nå
Ida har vært i hagen
Ida Meyn, som lager/tar så vakre bilder var her den tiden på sommeren, i slutten av juli, når vi merker høst. Vi er over halvveis i eventyret. Det blomstrer ikke lenger like vilt, det er tett av grønt, det bugner nede ved røttene i grønnsakslandet, og trærne er tunge av frukt, men blomstringen er definitivt på hell. De remonterende rosene kommer riktignok med et flor til, georginer, asters og hortensia kommer også, men det er åpenbart, energien fra mai og juni pakker seg liksom langsomt sammen mot andre årstider. Fargene er dypere, mørkere og tyngre, skyggene er lengre, villvinen rødmer så vidt allerede. August og september kommer med klarere dager og kaldere netter, men det heter fremdeles sommerhalvåret. Det er noen uker igjen.
Og dette, Idas bilder av natur, uavhengig av alle årstider, uavhengig av vær, av vind, av blå himmel. Underlig vakkert, drømmer og minner for vinterstid. Melankoli.
Jeg har forsøkt å skrive om Idas bilder, men de taler bedre for seg enn noe jeg kan si. De har ikke bruk for tolkninger. De er nok. De gjør det de skal ganske stille, rører. Jeg stanser opp.
Så …
kanskje uværet er over nå. Kanskje blir det varmere snart enn de 12 gradestokken viser. Kanskje skal jeg gå ut og rense rosene for klisne knopper og alt det avblomstra så de blir litt penere og de remonterende kan samle krefter til ny blomstring. Kanskje blir det sommer igjen. Fuglene synger i hvert fall som da sola skinte for en uke siden. Ellers går det som det skal. Kålmøll og kålsommerfugllarver holder fest på det vi gjerne skulle holdt fest på om en måneds tid eller to. Rødbeter og gulrøtter er tynna, men står sikkert for tett fremdeles. Jeg har så vondt for å rive planter ut av jorda. Lover meg selv at jeg skal plukke og spise halvstore røtter underveis så de som skal lagres får bedre plass enn de har nå. Ugraset trives overmåte. Selvsådd ringblomst, ruccola, koriander, valmuer og kornblomst røver til seg plass i åkeren. Vondt for rive opp dem også enda det er tydelig de tar for seg av lys og luft og næring så det jeg sådde kommer til kortere enn det kunne ha kommet. Jeg visste det jo da jeg lot dem stå for noen uker siden, men … Neste år. Da skal jeg være mindre bløthjerta. Da skal de opp før de tar over.
Kanskje skal jeg ikke la purre fra i fjor stå og frø seg heller, kanskje ikke pastinakken. Nå breier en enkelt plante seg på mer enn en hel kvadratmeter. Eller gulrota, en av dem fikk også stå over vinteren, og pen er den, det skal den ha, men tar den uforholdsmessig mye plass? Når frøene modner skal jeg samle dem. I det minste. Litt skal jeg ha igjen for plassen de tar. Så skal jeg så dem neste år. Se om det går. Jeg liker ideen, skaffe frøene selv på samme måte som jeg liker poteten og sjalottløken, reproduserer seg selv, mangfoldiggjør seg. Har du en potet har du potet resten av livet med litt kløkt, har du sjalott, det samme. Og hvitløk. Plant et fed om høsten, og den blir til en hel hvitløk neste sommer. Sånn kan det fortsette.
Vanskelig å luke i blomsterhagene også. Geranium bugner og vokser seg langt over rosene, gjemmer dem helt noen steder, de blå klokkene jeg ikke vet hva heter lager et nett av røtter og skyter opp selv der jeg renset dem nokså godt unna, dagliljene sprer seg og kveler alt som kommer i veien, noe hvitt jeg heller ikke kan navnet på har også krypende røtter og blir svære tuer. Og valmuene. F**k. Jeg skal bli en streng luker. Neste år skal jeg bli en streng luker og kanskje helt kaste ut noe av det som sprer seg verre enn ugras. Neste år kommer det til å bli vanskelig igjen, jeg vet, for det som sprer seg som verst er det som først kommer opp om våren. Det er ikke så lett da, å brutalt trekke det opp med røttene. Men nå har jeg skrevet det ned, så kanskje jeg husker det i 2021.
Geranium – love/hate
De finnes i utallige varianter. De er redning og lise når en anlegger en hage, altså: i begynnelsen, da fyller de ut tomme rom og områder på no time, danner frodige tuer og sper på med blomster i blå og rødlige toner, ikke så mange og ikke anselig, men når de er avblomstra er det bare å kutte dem til basis, så kommer de igjen og gjør det samme en gang til. Og de sprer seg. De sprer seg med frø, men først og fremst så brer de seg utover. Stenglene slår rot etter rot og gir seg ikke. Det er som om de vil overta verden og fort. De bryr seg ikke om om det står annet der og prøver å puste, de åler seg inn mellom roser og liljer og pioner og kveler mindre vekster på et par uker. De blir større og større, de er ikke lenger bare tuer, de er tepper og de blir mer og mer ranglete. Deres villighet blir en trussel rett og slett. De må temmes. Det byr meg imot å rykke opp og kaste planter, men geranium, – det er ikke mulig å ta vare på alt som må bort etterhvert. De må på komposten. Takknemligheten en kan kjenne over deres livslyst og halvskjønne voksemåte må slåes ned av den morderiske viljen til orden. Takknemligheten en kan kjenne, kjente en gang, må overvinnes og vendes til ignorans. Drap må gjøres. Inntil jeg kommer til den vidunderlige, og selvsagt ikke så sterktvoksende, duftende Blodstorkenebb (Geranium Sanguineum). Storkenebb er det norske navnet på slekta. Og her, lenke til siden til en som elsker disse blomstene oppriktig, mye mer enn meg, og den som elsker har mer rett enn den som bare elsker litt, bilder er det også: https://valdreshagenmin.blogspot.com/2017/01/arets-staude-2016-storkenebb.html
ryddig tue i fjor, i år, ranglete, men fine fylte blomster. får se. dele og begynne på nytt kanskje? 
tue. foreløpig. snart kveler den rosa og blir bare rot 
denne! dette er den duftende herdige. blodstorkenebb… tror jeg. sjekke nøyere når blomstene kommer. det er bladene som dufter.
De duftende geranier, eller rosengeranier, som ved berøring fyller et rom med rose, sitron, balsam, eple eller muskat er lettere å tåle, og i potte er de til å hanskes med. De fleste er ikke herdige, men hviler godt i et kaldt drivhus eller en kjølig vinduskarm gjennom vinteren. Som denne, Lady Plymouth, duftende og nokså skjønn også, ikke for blomstenes skyld kanskje, med med den hvite randen på bladene er den alltid verdt å se på en stund.
Geranium ble også kalt Ørepineplante. En skal kunne rulle et blad sammen og stikke det i øret for å kvitte seg med øreverk. Og hvis presten er på vei er det bare å riste litt på bladene, er det ikke orden i huset, så dufter det i hvert fall okei.
Nå går det altfor fort
Den varme våren kom i går med humlesurr og fugler som lokker og vekster som ikke kan vente, men må springe ut. Alt som har ligget latent i et stadig lysere mørke, alt som nesten ikke kunne vente, alt tar fatt på sitt egentlig eneste oppdrag, å vokse, bli til, myldre, i svimlende mengder, i svimlende fart. Kraften i hendelsen, naturens ukuelig vilje og makt, det stadig tilbakevendende under, takk!
Bella Olsen
Det var Bella Olsen som passet pæretrærne i hagen i forrige århundre. Tidlig i forrige århundre. Hun dro rundt på sykkel med en kasse på bagasjebrettet og solgte fruktene om høsten. De er gamle menn nå de som forteller at da de gikk på slang kom hun ut på trappa og lurte på hvorfor de stjal når de kunne få. Da hun kom på aldersheim fikk hun kontrakt på at hun skulle få så mye pærer hun ville ha så lenge det var liv i henne. Hvordan hun fikk eiendommen i sin tid er halvt mørklagt. Hun tjente hos en kar som hadde den og flere andre eiendommer i området. Hun tjente seg til mer enn vanlig lønn hos denne karen sier ryktet. Pikant. Uansett hvordan hun skaffet seg hagen og trærne, det er de beste pærene i mils omkrets. Det snakkes om dem. Det går gjetord. Det er noe med jorda røttene står i. Rik på kalk. Gammel havbunn. Sørgelig er at trærne er så gamle nå at flere av dem har hule stammer. Det knirker og knaker i dem når det blåser bare litt, og svære greiner knekker rett som det er av. Pærehagen må fornyes. Poding. De gamle trærne må podes på nye stammer. Det er løsningen på salige Bella Olsens pæretreproblem. Ett år gamle pærekvister på to-tre år gamle stammer av rogn. Det skal visst gå bra. Plukke kvistene i mars. Legge dem kaldt. Spa ung rogn opp i potter eller binde røtter og jord inn i strie og plante dem et lunt sted. Skjære skrå snitt i april omtrent og «lime» grein og stamme sammen med tape eller strikk. Skal ikke være verre enn det å få seg et pæretre. Men så, vente på det modne treet i årevis. Sånn er det med trærne. Bellas trær bærer for oss nå. Trærne vi planter skal bære for noen som kanskje ikke er født ennå. Vi har mer med de døde å gjøre enn vi tror og tenker på til daglig. Med de ufødte også.
28. april
Det var først våren 2018 at jeg kjente dem igjen
Hun og han som hadde passet på hagen før vi fant den. Hun var modist. Han? Vet ikke, men han må ha elsket hagen. De var ikke rike, huset gikk for lut og kaldt vann, men hagen, alt de kunne gjøre der som ikke kostet for mye penger gjorde de. Plantet trær, flyttet stein, delte daglilje og hosta og peoner, passet bærbusker og frukttrær, holdt bekken åpen, ryddet skog. De var her hele sommeren. Til hun døde og han ble for gammel. Orket ikke mer. Våren 2018, da frukttrærne blomstret som ingen levende i landet hadde sett det før, synes jeg at jeg så dem. Hun, modisten, glassepletreet ved berget, han, det krokete pæretreet med et linerlerede inne i hulrommet i stammen. De to. Nesten sammen.
Da vi kom
2017. Juni. Et rivningsmodent hus, men hagen. Selv etter 20 år uten stell var den et eventyr. Lå i le mot nord og vest og øst. Åpen mot syd, sundet og en ubrukelig brygge. Berget som lukket ute kalde vinder fikk den til å minne om England, Walled gardens, og boka jeg leste så mange ganger om en av dem, Den hemmelige hagen. Nøkkelen og hun som åpnet den. Fjorten eldgamle pæretrær, epler, plommer, kirsebær, rips og solbær. Bjørnebær og villvin som hadde hatt som de ville. I 20 år. Noen roser, de fleste av dem overtatt av villskudd fra rota. Dagliljer. Peoner. Brønn. Egen brønn full av vann. Og skog. Eiketrær. Einer. Villroser og kaprifol. Takløk. Fagerfredløs. Sankt Johannes urt. Humleblom. Fioler. Anemoner. Iris. Liljekonvall og perleblomster over alt. Naboene kom og sa at folk kalte den Den Hemmelige Hagen.
Regn om våren
Det har tatt to dager. En varm en og en med regn. Mye regn. Nå er alt grønt. Gresset, frukttrærne, skogen. Det har tatt bare to dager. Plommetreet ved sydveggen, og kirsebærtreet som står der Afrika begynner, blomstrer. Pæretrærne kvier seg. Hadde tenkt å springe ut, men så kom regn, så de venter på sol. Venter til humler og bier ikke er redde for å drukne og kommer fram fra gjemmestedene sine. Venter under den knudrete barken. Epletrærne også. I mellomtida drikker de. Vann drikker de. Merker vannet og drikker. Merker ikke annet. Det er lett å se på dem at de liker det. De er ikke på Yr, men jeg tror de vet at om et par dager blir det sol igjen. Og varmere. De venter også på det. Som meg. På sol i regn.
Bella Olsens hage 