venter julerosene. Helleborus. De står ved nordveggen med en halv meter pakka iskulde over store knopper, rører seg ikke, håper på smelt og litt lys. Det er alt de trenger for å springe ut. Hvis værmeldingen holder det den lover skal det ikke vare lenge. De har frødd seg som ugras her på kanten av landet, de største er pottet om og står bak plantehuset under like mye snø som foreldrene. Den som er heldig kan få en krysning verdt å dø for. De andre, som er de fleste, får en plante med mer kjedelige blomster, men sett dem under busker og trær, la bladverket bli svært og tjene som jorddekke, fyll skyggefulle kroker, eller plant dem i skog sammen med en skogsclematis som blomstrer i hvitt over dens mørkt grønne, blanke, blader om sommeren. Kan ikke bli galt. Der julerosene skal ta seg ut klippes bladverket nesten helt bort når de blomstrer. De står lenge. Inne også. På den tida av året da det ikke er mye å ta av sånt. Den som har mange kan plukke seg en bukett.
Ja. Dill, koriander, fennikel, erter og bønner, løk og purre, tomat, solsikke, valmue, kornblomst, stokkrose, ringblomst, blomkarse, krigisløk, lavendel og så videre og så videre … Og jeg tenker å la noen gulrøtter stå så de kan frø seg neste år, et par rødbeter også kanskje, en brokkoli.
bønner, dill, valmue, stokkrose, en annen valmue, scabiosa og purre
Hvitløk, sjalott, potet har denne andre vidunderlige måten å formere seg på. Du stikker en i jorda og de blir flere. Går for narsisser og liljer også. Vekstene vil bare bli flere, formere seg, og det på trass. De gjør det hvor som helst. Rundt komposten er det ikke måte på hva som foregår av multiplikasjon.
snittebønne, blomkarse, purreløk og hvitløk, de små løkene som utvikler seg i blomsten blir nye hvitløk neste år der de faller ned
kanskje uværet er over nå. Kanskje blir det varmere snart enn de 12 gradestokken viser. Kanskje skal jeg gå ut og rense rosene for klisne knopper og alt det avblomstra så de blir litt penere og de remonterende kan samle krefter til ny blomstring. Kanskje blir det sommer igjen. Fuglene synger i hvert fall som da sola skinte for en uke siden. Ellers går det som det skal. Kålmøll og kålsommerfugllarver holder fest på det vi gjerne skulle holdt fest på om en måneds tid eller to. Rødbeter og gulrøtter er tynna, men står sikkert for tett fremdeles. Jeg har så vondt for å rive planter ut av jorda. Lover meg selv at jeg skal plukke og spise halvstore røtter underveis så de som skal lagres får bedre plass enn de har nå. Ugraset trives overmåte. Selvsådd ringblomst, ruccola, koriander, valmuer og kornblomst røver til seg plass i åkeren. Vondt for rive opp dem også enda det er tydelig de tar for seg av lys og luft og næring så det jeg sådde kommer til kortere enn det kunne ha kommet. Jeg visste det jo da jeg lot dem stå for noen uker siden, men … Neste år. Da skal jeg være mindre bløthjerta. Da skal de opp før de tar over.
Kanskje skal jeg ikke la purre fra i fjor stå og frø seg heller, kanskje ikke pastinakken. Nå breier en enkelt plante seg på mer enn en hel kvadratmeter. Eller gulrota, en av dem fikk også stå over vinteren, og pen er den, det skal den ha, men tar den uforholdsmessig mye plass? Når frøene modner skal jeg samle dem. I det minste. Litt skal jeg ha igjen for plassen de tar. Så skal jeg så dem neste år. Se om det går. Jeg liker ideen, skaffe frøene selv på samme måte som jeg liker poteten og sjalottløken, reproduserer seg selv, mangfoldiggjør seg. Har du en potet har du potet resten av livet med litt kløkt, har du sjalott, det samme. Og hvitløk. Plant et fed om høsten, og den blir til en hel hvitløk neste sommer. Sånn kan det fortsette.
Purre fra i fjor
Vanskelig å luke i blomsterhagene også. Geranium bugner og vokser seg langt over rosene, gjemmer dem helt noen steder, de blå klokkene jeg ikke vet hva heter lager et nett av røtter og skyter opp selv der jeg renset dem nokså godt unna, dagliljene sprer seg og kveler alt som kommer i veien, noe hvitt jeg heller ikke kan navnet på har også krypende røtter og blir svære tuer. Og valmuene. F**k. Jeg skal bli en streng luker. Neste år skal jeg bli en streng luker og kanskje helt kaste ut noe av det som sprer seg verre enn ugras. Neste år kommer det til å bli vanskelig igjen, jeg vet, for det som sprer seg som verst er det som først kommer opp om våren. Det er ikke så lett da, å brutalt trekke det opp med røttene. Men nå har jeg skrevet det ned, så kanskje jeg husker det i 2021.
valmuer, vakre, men ville, tar over en dag?
Under vokser det kanskje fremdeles sjalottløk. I begynnelsen gjorde det det.
De finnes i utallige varianter. De er redning og lise når en anlegger en hage, altså: i begynnelsen, da fyller de ut tomme rom og områder på no time, danner frodige tuer og sper på med blomster i blå og rødlige toner, ikke så mange og ikke anselig, men når de er avblomstra er det bare å kutte dem til basis, så kommer de igjen og gjør det samme en gang til. Og de sprer seg. De sprer seg med frø, men først og fremst så brer de seg utover. Stenglene slår rot etter rot og gir seg ikke. Det er som om de vil overta verden og fort. De bryr seg ikke om om det står annet der og prøver å puste, de åler seg inn mellom roser og liljer og pioner og kveler mindre vekster på et par uker. De blir større og større, de er ikke lenger bare tuer, de er tepper og de blir mer og mer ranglete. Deres villighet blir en trussel rett og slett. De må temmes. Det byr meg imot å rykke opp og kaste planter, men geranium, – det er ikke mulig å ta vare på alt som må bort etterhvert. De må på komposten. Takknemligheten en kan kjenne over deres livslyst og halvskjønne voksemåte må slåes ned av den morderiske viljen til orden. Takknemligheten en kan kjenne, kjente en gang, må overvinnes og vendes til ignorans. Drap må gjøres. Inntil jeg kommer til den vidunderlige, og selvsagt ikke så sterktvoksende, duftende Blodstorkenebb (Geranium Sanguineum). Storkenebb er det norske navnet på slekta. Og her, lenke til siden til en som elsker disse blomstene oppriktig, mye mer enn meg, og den som elsker har mer rett enn den som bare elsker litt, bilder er det også: https://valdreshagenmin.blogspot.com/2017/01/arets-staude-2016-storkenebb.html
ryddig tue i fjor, i år, ranglete, men fine fylte blomster. får se. dele og begynne på nytt kanskje?
tue. foreløpig. snart kveler den rosa og blir bare rot
denne! dette er den duftende herdige. blodstorkenebb… tror jeg. sjekke nøyere når blomstene kommer. det er bladene som dufter.
De duftende geranier, eller rosengeranier, som ved berøring fyller et rom med rose, sitron, balsam, eple eller muskat er lettere å tåle, og i potte er de til å hanskes med. De fleste er ikke herdige, men hviler godt i et kaldt drivhus eller en kjølig vinduskarm gjennom vinteren. Som denne, Lady Plymouth, duftende og nokså skjønn også, ikke for blomstenes skyld kanskje, med med den hvite randen på bladene er den alltid verdt å se på en stund.
Geranium ble også kalt Ørepineplante. En skal kunne rulle et blad sammen og stikke det i øret for å kvitte seg med øreverk. Og hvis presten er på vei er det bare å riste litt på bladene, er det ikke orden i huset, så dufter det i hvert fall okei.
– Ideen om orden var og ble en ide. Jeg husker for det meste ikke hva jeg hadde tenkt å huske om hvor jeg plantet hva. Fire somre i Bella Olsens hage og hva som står hvor? Tja …
Men her er det jeg vet om Clematis per i dag.
Ved nordveggen til det nye huset står det to clematis, plantet i fjor:
Sist skaffet, ennå ikke satt i jorda, kom i går. De skal først og fremst dekke over noe dritt og er derfor for det meste av sorter som ikke skal klippes ned. Appleblossom skiller seg fra de andre ved at den skal ha sol.
Integrifolia sorten, Alba, blir ikke mer enn 50 centimeter høy. Skal stå i bedet der bekken begynner, skyggefullt og ofte fuktig.
min sympati for hosta er tippet over fra «både, og» til sympatisk. Den kan spises. Det er sånt som kan forandre alt. Den skal smake som asparges, og det er kanskje derfor den tilhører aspargesfamilien. Eller omvendt. Alt kan spises, de nye skuddene om våren, bladene, stilkene, blomstene. Gamle blader smaker bittert, men knekk av skuddene nede ved rota, forvell dem og server dem som asparges sier de som har greie på det. Som for eksempel Lotta Flodén. https://gronarader.se/om/ Les hva hun skriver om Hosta og bli klokere.
Alle sorter hosta skal kunne spises. De kom en gang over havet fra Japan. Der drives hosta fram i drivhus under risskall for å holde seg lysegrønn og skjær. Jeg skal ta bedre vare på mine fra nå av. Jeg skal spise dem, ja, men da blir det bedre plass for de skuddene som blir igjen, så det er bare bra. Jeg skal formere dem, spre dem utover. De skal få vokse i alle skygger og halvskygger fra nå av. En lenke til en som har erfaring med å spise dem under.
Iris chrysographes, black form, eller sort iris kommer fra Kina. Vokser på jorder, langs elver og i skogkanter. Vil helst ikke tørke ut… Og kan godt stå i halvskygge. Står med andre ord ikke helt optimalt der jeg har plantet den. Burde stått der siget går forbi brønnen kanskje, men den får stå der den står inntil videre. Passe på den og vanne så den vokser på seg og kan deles. Og flyttes. En annen vår.
Han sto for seg selv, helt i utkanten, alene. Bare det er jo noe en melankoliker kan falle for. Men jeg tror han kunne stått hvor som helst. Vi ville sett ham. Rusten og fin. Små flak av grå og gul lav rundt omkring. Det ene øyet ser ut som om det er blindt, så vi stroppet ham fast på hengeren og tok ham med hjem.
Mellom roser og blodurt, fylt Geranium, Iris Albo og en Iris til, mørkeste blå iris jeg har sett, fra det beste gartneriet, Hesleberg, Vollen i Asker. Bare dra dit. Noe helt for seg selv. Befriende annerledes enn kjedegartneriene.
Blodurt, fyllt, finnes enkel også, men den fylte, absolutt vakker. Blomstrer en liten stund om våren før både den og bladverket forsvinner. Men den kommer igjen. Botanisk hage i Oslo har et teppe av den. Nå omtrent.
Bella Olsens hage 