Kategori: trærne

Lagt ut den

Det regner

og vinden vifter med greinene på det gamle plommetreet som mistet halvparten av seg selv i vinter. Det bærer ikke mer enn typ fire frukter om høsten så det er ikke for grødens skyld at det finnes. Kanskje står det der ennå, skakt og forvridd, fordi det bærer umistelig historie. Levde liv. Det har merket folk som har bodd i huset det står ved gå inn og ut av kjellerdøra, eller ned trappa mot brygga og båten, eller med et håndkle om skulderen til badeplassen i alle de år det har stått der, kanskje hundre. Og alt det har båret er egne krokete greiner, men også den stille historien om sørsida av huset. Den er skrevet langsomt inn i årringene det har lagt til, en etter en etter en, og nå, i 2024, enda en. Det ser ikke ut til å bry seg om at det er halvert. Det blomstret like fint i mai og bladverket er friskt. Det står støtt i regn, i solskinn, det mister en grein til en snøstorm, alt med samme sinn. Men, – kanskje merker det at jeg tenker på det, at jeg skriver om det, at min ømhet for det er stor, kanskje strekker det seg litt og legger et smil til i årringen det bygger i sitt indre. Eller ikke. Det er meg som gjør det. Legger smil til. I mitt indre. Og så var det gjort sukker plommetreet stoisk i regnet utenfor vinduet mot sør. Der fikk jeg lagt noe til. I den andre.

Lagt ut den

Hosta og knautia

og estragonen er delt fra og kommet i potter. Estragonen er allerede kommet langt , er usedvanlig kraftig i år og smaker deilig. Gressløk, kinaløk, to typer timian, nellik, akeleier, stokkroser, noen knautia er også fanget og står i potter for å danne røtter. De trenger litt tid der for å skaffe seg et bra rotsystem, men snart, snart er de klare for et nytt sted å bre seg på.

Knautia med frøstjerne og hvitløk

Et par stiklinger fra et vilt frukttre med den vakreste blomstring har klart seg gjennom vinteren og står i potter med svære knopper. Noen skal plantes i utkanten av Bella Olsens hage, noen skal deles.

Terrakottapottene har fått priser og håper de kan glede noen fram gjennom vår og sommer. De gleder i hvert fall meg.

Pottene)

Lagt ut den

Kald luft fra nord

– blåser innover landet meldes det fra Meteorologisk institutt. Isvind fra Arktis legger seg imot og presser varmen som kunne ha bredt seg fra sør tilbake sier instituttet som var det en ond gud. Iskald jord, sier instituttet. At pæretrærne står i full blomst og trenger en dag med vindstille, bare en dag med varme, så biene våkner og forstår hva de nesten gikk glipp av kan ikke instituttet bry seg mindre om. Meteorologisk institutt har ikke et hjerte som banker og slår for frukttrær og folk som tenker på pærehøsten allerede. Meteorologisk institutt kjenner ingen sorg over at pærehøsten i fjor var en katastrofe, kjenner ingen frykt for at katastrofen skal gjenta seg i år. Meteorologisk institutt får ikke vann i munnen av å tenke på frukten som kunne ha modnet i september hvis Metorologisk bare snudde seg nå, i dag, i tide, sendte mild varmluft og reddet den. Pærer er varmekjære. Epletrærne skal nok greie seg, men pærene trenger godt vær en dag eller to. Meteorologisk institutt, vær så snill, forbarm deg over folk og frukt.

Lagt ut den

12. februar, 2020

februar og rapporter fra Bella Olsens hage sier at rosene har fått skudd, snøklokker og vinterblom (erantis) blomstrer, trærne har knopper, rådyra har gnagd på stammene til eple og- plommetrærne i det nyplantede espalieret, måtte de underjordiske ta dem og steike dem til kvelds. Ellers ser det greit ut, men jeg er redd det kommer snø og frost i mars.

mer enn middels interessert i at rådyra skal holde seg langt unna dette, sorry, jeg synes ikke de er søte

Jeg har to ting jeg skal gjøre for å jage dem. Den første er å knuse ett egg, tilsette en liter vann, et glass melk, et halvt glass hvitløksalt (eller hvitløk), et halvt glass cayennepepper (eller annen knust sterk pepper). Blandingen skal stå og råtne noen dager, fem kanskje, gjerne i sola. Når den stinker, ta en mjuk malerkost, dypp den og rist den over det trær og planter. Det andre er at jeg skal kjøpe en god del såpe, den som lukter verst og mest, jeg skal borre hull gjennom dem, stikke gjennom en strips og henge såpestykkene i trærne, på gjerder, på pinner i blomsterbedene. Og for det tredje skal jeg hvile meg og håpe på det beste. Blodmel skal visst også virke avskrekkende.

Lagt ut den

Bella Olsen

Det var Bella Olsen som passet pæretrærne i hagen i forrige århundre. Tidlig i forrige århundre. Hun dro rundt på sykkel med en kasse på bagasjebrettet og solgte fruktene om høsten. De er gamle menn nå de som forteller at da de gikk på slang kom hun ut på trappa og lurte på hvorfor de stjal når de kunne få. Da hun kom på aldersheim fikk hun kontrakt på at hun skulle få så mye pærer hun ville ha så lenge det var liv i henne. Hvordan hun fikk eiendommen i sin tid er halvt mørklagt. Hun tjente hos en kar som hadde den og flere andre eiendommer i området. Hun tjente seg til mer enn vanlig lønn hos denne karen sier ryktet. Pikant. Uansett hvordan hun skaffet seg hagen og trærne, det er de beste pærene i mils omkrets. Det snakkes om dem. Det går gjetord. Det er noe med jorda røttene står i. Rik på kalk. Gammel havbunn. Sørgelig er at trærne er så gamle nå at flere av dem har hule stammer. Det knirker og knaker i dem når det blåser bare litt, og svære greiner knekker rett som det er av. Pærehagen må fornyes. Poding. De gamle trærne må podes på nye stammer. Det er løsningen på salige Bella Olsens pæretreproblem. Ett år gamle pærekvister på to-tre år gamle stammer av rogn. Det skal visst gå bra. Plukke kvistene i mars. Legge dem kaldt. Spa ung rogn opp i potter eller binde røtter og jord inn i strie og plante dem et lunt sted. Skjære skrå snitt i april omtrent og «lime» grein og stamme sammen med tape eller strikk. Skal ikke være verre enn det å få seg et pæretre. Men så, vente på det modne treet i årevis. Sånn er det med trærne. Bellas trær bærer for oss nå. Trærne vi planter skal bære for noen som kanskje ikke er født ennå. Vi har mer med de døde å gjøre enn vi tror og tenker på til daglig. Med de ufødte også.

Lagt ut den

Rådyr

Drøyt å si jeg hater dem, men de må gjerne holde seg unna. Jeg er ikke en venn av dem. De eter tulipaner, roseknopper og andre pene ting. De er rugekasser for flott de rister av seg og legger igjen. De tar seg ut, det skal de ha, men det er ikke mer med dem enn det. I fjor spiste de alt som var av Hundetann. I år har de mesket seg med tulipanene.

  • de eneste de ikke fant
  • her skulle de ha blomstret
  • og her

Det hjelper med hund. Gjerder under en åtti bryr de seg nøkken om. Jeg tror det hjelper med pepper og hvitløk som har kokt en stund, stått en dag, blir silt og sprayet på. Det virket sånn i fjor. Og foreløpig har de ikke hatt i seg av knoppene på frukttrærne. De står med hvite tøystrimler dynket i gammel herreparfyme og etterbarberingsvann. At de ikke liker det er nokså lett å forstå. Men lukt må sprayes på på nytt etter regn.

Filler i trærne. Bedre, tross alt, enn ingen knopper, avgnagd bark og dødelige merker etter hanner som gror horn og klør seg i hodet der to greiner møtes til treet ikke orker mer og heller dør.
Lagt ut den

Regn om våren

Det har tatt to dager. En varm en og en med regn. Mye regn. Nå er alt grønt. Gresset, frukttrærne, skogen. Det har tatt bare to dager. Plommetreet ved sydveggen, og kirsebærtreet som står der Afrika begynner, blomstrer. Pæretrærne kvier seg. Hadde tenkt å springe ut, men så kom regn, så de venter på sol. Venter til humler og bier ikke er redde for å drukne og kommer fram fra gjemmestedene sine. Venter under den knudrete barken. Epletrærne også. I mellomtida drikker de. Vann drikker de. Merker vannet og drikker. Merker ikke annet. Det er lett å se på dem at de liker det. De er ikke på Yr, men jeg tror de vet at om et par dager blir det sol igjen. Og varmere. De venter også på det. Som meg. På sol i regn.