– Ideen om orden var og ble en ide. Jeg husker for det meste ikke hva jeg hadde tenkt å huske om hvor jeg plantet hva. Fire somre i Bella Olsens hage og hva som står hvor? Tja …
Men her er det jeg vet om Clematis per i dag.
Ved nordveggen til det nye huset står det to clematis, plantet i fjor:
Sist skaffet, ennå ikke satt i jorda, kom i går. De skal først og fremst dekke over noe dritt og er derfor for det meste av sorter som ikke skal klippes ned. Appleblossom skiller seg fra de andre ved at den skal ha sol.
Integrifolia sorten, Alba, blir ikke mer enn 50 centimeter høy. Skal stå i bedet der bekken begynner, skyggefullt og ofte fuktig.
I går gikk vi og snakket om det, hvor tørt det var blitt, ikke mai engang og tørt i bedene, tørt på plenen, tørt i bekken. Men vanne i april? Nei. Det er ikke varmt nok ennå. Det er mer vind enn vanlig som har tørket opp jorden, ikke varme. Å tilføre kald jord vann gjør den bare kaldere og treg. Det er ikke det vekstene trenger nå. Da jeg våknet i natt regnet det endelig. Stritt. Det fortsatte til langt utpå morgensiden. Da jeg sto opp etter å ha sovnet igjen til lyden av det gode været og kikket ut var det grønne grønnere, friskt, det sorte var sortere, tegnet alt som var skjedd og skjedde der ute så tydelig opp, og det sildret i bekken igjen. Så drev skyene bort, solen brøt gjennom og fuglenes jubel ble med ett ellevill. Nå flyr de fra blomstrende frukttre til blomstrende frukttre og ber om at de halvt utsprungne knoppene må holde seg litt, holde tilbake, ikke være for utålmodige selv om det verker i dem, vente på enda litt varmere dager så humler og bier får summet seg, så de blir mange og våkne og klare til å gjøre den store jobben, det aller helligste befruktningsarbeidet, så blomstene blir til epler og pærer og plommer og moreller en gang utpå ettersommeren. Det er et samspill så perfekt når det slår til at ingen musikk kommer opp mot vårens under. Det må ligge en stor og vakker fortelling til grunn, et ordløst verk av vidunderlige dimensjoner. Det må finnes et større mønster vi ikke ser som utvirker det. Det må ligge noe til grunn som framkaller det om og om igjen, et mantra (wiki: bønn, hymne, trylleformel, plan). Vårens evige sjel.
Den varme våren kom i går med humlesurr og fugler som lokker og vekster som ikke kan vente, men må springe ut. Alt som har ligget latent i et stadig lysere mørke, alt som nesten ikke kunne vente, alt tar fatt på sitt egentlig eneste oppdrag, å vokse, bli til, myldre, i svimlende mengder, i svimlende fart. Kraften i hendelsen, naturens ukuelig vilje og makt, det stadig tilbakevendende under, takk!
Vet next to nothing om pepper. Eller vet om en, d’espeletto. Den vokser i Spania et sted, som betyr ett sted. Bare d’espelettoen som gror der får kalle seg d’espeletto. Mao litt champagne over den pepper’n. Den er god. Og da jeg lette etter den kom jeg over denne siden https://www.fataliiseeds.net. World wide shipping fra Finnland. Alt alle ikke visste om pepper står der, som styrke for eksempel, hvor de kommer fra, hva de kan brukes til. Ikke at jeg vil kjenne dem igjen i butikken, men den som liker pepper kan kjøpe et par frø fra Fatalli seeds og regne med å få noe som passer til beskrivelsen. De hadde ikke d’espeletto, men de hadde andre fristende sorter, så lurt igjen, bestilte. Til det nye plantehuset. De skal få stå innenfor vinduer og tro de er i varmere strøk. Selvom jeg har dyrket dem ute. Andre peppertyper kjøpt på hagesentre. Før i verden. Navnløse. I år blir det å ta det fra begynnelsen, så frø, vente og se, forhåpentligvis høste og kanskje samle og tørke egne frø hvis de viser seg å være verdt det. Så da er altså våren begynt. På nett i hvert fall.
Og mens pepper er tema, så finnes det enda en peppernetbutikk som kaller seg The Hippy Seed Company. Lots and lots of pepper seeds from Australia. Og her holder de til: https://thehippyseedcompany.com. Og for min egen skyld, så jeg ikke behøver å lete hvis jeg får lyst å lage chillisaus til høsten finnes det et hav av oppskrifter her: https://chilisauce.dk/opskrifter. En danske som er hekta har samla dem.
Det kommer nå. Det svulmer og sprenger på. De tidlige rosene har knopper, peonene også, mange, store, akeleiene fyller mellomrom og liljene strekker seg mot blomstene som ligger klare og venter bare de når opp, drue og klematis leter etter noe substansielt å klatre på, dagliljer og iris, en kan se fra time til time at de vokser. Og alt det andre som har frødd seg selv det vokser også, kanskje ikke akkurat det det passer, men det får stå og breie seg en stund til. Kanskje alltid.
full åpning, snart over
peonene må støttes opp, mon tro om det blir gjort i år
anemoner sprer seg mer og mer på et fordelaktig sted
og mer av alt, inntil videre i skyggen under et tre og ikke særlig krevende, litt vann i ny og ne, det er det
I flere dager har jeg sagt til meg selv, i morgen skal jeg så, men når morgendagen kommer utsetter jeg det en dag til og sier, i morgen skal jeg så, som om jeg ikke sa det samme dagen før. Men i morgen skal jeg så. Det er vanskelig å ta fatt på. Det er å ta en endelig beslutning om hvor alt skal stå, hva som er best for de enkelte sortene og hva som blir det vakreste. Hva som i størst mulig grad kan overvelde meg når jeg går ut om morgenen de neste månedene. Jeg vil overveldes. Jeg vil falle i staver. Jeg vil bøye meg å plukke inn et salathode fra det helt rette stedet. Jeg vil at rødkålen skal stå i et harmonisk forhold til den hvite og gulrøttene. Og løken og rødbetene må fylle inn på riktig måte. Solsikker og fløyelsblomster vet jeg hvor jeg vil ha. I utkanten av alt, nord i bedet, sammen med dillen, og innenfor disse må det stå tomater og agurk og squash. – Tror jeg nok. Det er det. For ertene? Hvor skal de stå da? De er jo også nokså høye av seg. Skal jeg sette dem mot øst eller vest? Jeg blir forferdelig usikker når jeg kommer så langt i planleggingen av Ornamental. Vil det bli bra? Hva blir best? Sånn holder jeg på som om jeg skulle lage en hel og varig planet. Enda jeg vet jo av erfaring at det bare er å begynne. Få de første frøene og plantene i jorda. Slappe av. Ta en sjanse. Så kommer resten av seg selv. Men altså, fire dager er gått nå, på dette vankelmodig vis, og i dag så vet jeg at jeg må. For i dag er det sol og stille, og til helgen kommer regn som vil være helt perfekt for nysådd kjøkkenhage. Men så er det jo meldt sol og stille i morgen også … Jeg har med andre ord en dag til på meg. Når denne dagen er over vet jeg hva jeg gjorde. Eller ikke.
farlig forførende pene frøposer
frø samlet i fjor, altfor mange, hvor skal jeg spre dem?
tomater i potter, plassering behagelig ubesluttet og alltid foranderlig
bedene i ornamental garden er i det meste klare, gutten med gåsa har fått beste plassen
Helt nede i fire grader denne morgenen. Og første dag i nymånefasen. Jeg tror jeg lærte det en gang, at en skulle så på stigende måne. Eller det som vokser oppover på stigende og det som vokser nedover på avtagende, sånn var det. Og felle trær på synkende. Bake når det flør. Luke også, når det flør, for da skal røttene løsne lettere, men gjør det i uka før nymåne, for da vokser skiten seinere tilbake. (Noen snakker ikke sammen i gamle dager da en samlet denne typen visdom. Hvis en har tatt røttene av ugraset vokser det da ikke opp igjen … Ikke her. I denne hagen.) Men. Slakte skal en gjøre ved fullmåne, for da skal dyra være på sitt saftigste, men eplene skal høstes på avtagende måne. Klippe håret skal være best på stigende hvis det skal vokse fort og sterkt ut igjen. Sannelig om jeg vet, men som flaks vil ha det blir det å så det som skal rett i jorda på stigende måne dette året. Det blir å så i løpet av denne uka. For temperaturen skal visst stige. Det har de sagt, meteorologene. Det med månefasene og når det er best å så eller plante mener de derimot fint lite om. Det er noe som henger igjen fra de gamle dagene. Da noe av det de visste beviselig hadde noe for seg, som det å felle trær i ne. Det funker. I det faktiske.
Måne opp eller måne ned, aspargesen bestemmer selv når den skal spire, sånn er det med det.
Klar for poteter i morgen. En rødkål får stå igjen mellom dem. Jeg vil se om jeg kan få fram noen frø som jeg kan så neste år. Se om det går. Noen rødløk skal også få frø seg. Frø har liksom blitt noe noen andre tar seg av. Fjernt. Og noen er faktisk forbudt å samle og dele med andre. En slags copywrite på dem. Monsanto spøker i kulissene. F**k them. Jeg samler ringblomst og blomkarse og koriander og fennikel om høsten og sår dem snart. De selvsår seg forresten, men ikke nødvendigvis der det passer gartneren. Noen erter har jeg også. Fra i fjor. De skal i jorda. Så får vi se. Om det går an å hoppe over frøbutikken.
kålen
Artiskokken er så vidt kommet opp gjennom jorddekket. Jeg trodde den var død i fjor og var nokså sikker i år også, men tidligere oppe i år enn i fjor faktisk, så kanskje det er liv laga. En liten asparges er også kommet. Fem centimeter sånn cirka. Og rundt oss alle dufter det fra narsisser, fioler, mahonia og varm og fuktig jord. Det vil si der tulipanene står dufter det av nypåspruta herreparfyme. Bare så rådyra veit. Og holder seg unna.
Bella Olsens hage 