En skulle vært snø dette herrens år

så en slapp å vente så veldig på vår. Var en snø ville lang og iskald vinter vært det eneste å ønske så en fikk ligge der å dra seg så lenge som mulig. Da ville korte dager vært lykke og mørket en vederkvegelse. Kjøttmeisene, en dompap i ny ne og et par rådyr ville vært liv nok hvis en lå og var 30 centimeter hardpakka snø. I dag, 12. februar, laver det ned igjen. Vi håper dere har vendt dere til det og tar forholdsregler sier overskriftene i avisene mens snøen stadig legger på seg og alle stier fylles igjen. Det er opp til over knærne bort til drivhuset, veden, komposten, opp til bilen, som i og for seg kan være det samme. Vi kommer likevel ingen steder med den, ikke i dag, ikke i morgen. Vi holder oss inne, stanser av og til og ser ut av et vindu. Det er pent, ja, det er ganske pent, men det blir lengre og lengre til vår hver time. Jeg håper likevel den kommer forsiktig, ikke for brått og for tidlig for seg selv, så vekstene vender seg til den og ikke får barfrost på barfrost med vann som blir is fordi det ennå er tele i jorden og ikke finnes steder å renne hen. Jeg håper at Golfstrømmen aldri snur. Jeg håper vi greier å redde den.

Illustrasjonen er fra Amerikanske NSIDC’s hjemmeside.

De enorme varme vannmassene Golfstrømmen fører med seg gir varme som fører til at temperaturen i Norge er 4-5 grader høyere enn breddegraden skulle tilsi. Det er den vi kan takke for det relativt milde klimaet langs norskekysten.

Under snøen

venter julerosene. Helleborus. De står ved nordveggen med en halv meter pakka iskulde over store knopper, rører seg ikke, håper på smelt og litt lys. Det er alt de trenger for å springe ut. Hvis værmeldingen holder det den lover skal det ikke vare lenge. De har frødd seg som ugras her på kanten av landet, de største er pottet om og står bak plantehuset under like mye snø som foreldrene. Den som er heldig kan få en krysning verdt å dø for. De andre, som er de fleste, får en plante med mer kjedelige blomster, men sett dem under busker og trær, la bladverket bli svært og tjene som jorddekke, fyll skyggefulle kroker, eller plant dem i skog sammen med en skogsclematis som blomstrer i hvitt over dens mørkt grønne, blanke, blader om sommeren. Kan ikke bli galt. Der julerosene skal ta seg ut klippes bladverket nesten helt bort når de blomstrer. De står lenge. Inne også. På den tida av året da det ikke er mye å ta av sånt. Den som har mange kan plukke seg en bukett.

Vinteren og juleroser

Det var kaldt i 2019. Det snødde i 2019. Men julerosene blomstra. De blomstrer fremdeles . De har satt frø. Mange. De som satte frø i fjor har fått spirer under bladene som brer seg utover og passer på. Julerosefrø må ikke tørke, kan ikke vente, må sås med en gang de er modne. Helst falle ned og komme der hvor julerosa står. De må ha vinter en gang til før de spirer. De må ha kulde. Plukket inn i januar, sto lenge i et glass. Dufter til og med.

Og sånn er de i dag, 28. april, men snart er det bare store dekkende, vakre blader som holder på fukt og mørke. Ikke mye ugras under dem.