Vi er blitt som trærne, står stille. Vi er blitt som i gamle dager, stedbundne. Alt vi fylte tiden med, alt vi skulle, alt vi ikke måtte gå glipp av, alt som måtte skje, helst i går, alle møter, alle fester, er utsatt på ubestemt tid. Jeg renner tankene inn i det, jeg stanger mot ubestemt tid, stanger mot stille, stanger mot nei, ikke nå og vet ikke når, om noensinne. Kanskje er alt i ferd med å smeltes om, vi ligger i støpeskjeen, vi er til forvandling, ingenting skal bli det samme igjen. Bare i hagen er alt likt seg. I hagen gjør jeg det samme, omtrent, som jeg gjorde i fjor. Der vender jeg samme jord. Der gjør jeg det samme som tusener av andre gjør i hagene sine når det er vår, med spaden, med frø fra en frøkatalog, med deling av stauder, med rydding og klipping av frukttrær og roser, med luking og gjødsling, og hvor skal jeg så? Hvor skal potetene stå? Så ikke tørråte tar dem. I hagen gjør jeg det formødrene mine alltid har gjort på samme måte som dem. I hagen er ingenting nytt, men likevel er ingenting så nytt og lovende friskt som vår i hagen igjen. I hagen er intet utsatt, ikke engang til neste uke, der har alt sin rette tid. Der er det før og etter frostnettene. Der er det før og etter sol og regn. Der er det, ikke for tidlig, ikke for seint, men akkurat da du måtte, så alt skulle vokse seg sterkt. Der er det naturens gang, følge så godt som et menneske kan. Det er orden i hagen. Der er det bare naturens glassklare og helt begripelige restriksjoner og prinsipper som gjelder. Utenfor hagen er verden, sånn som den var, gått av hengslene og ukjent og rar. Det er travelt der også, men på en helt annen måte, for der støpes det av en større hånd om til tider vi aldri har sett. Bedre? Det er ikke sikkert, men det er å håpe. Skjønt menneskehetens historie, etterlest, grunnet på, tatt i betraktning, så støpes det om til, ikke bedre, ikke verre, bare annerledes. Corona er streng mot oss nå, hun viser oss at vi kan hvis vi må, hvis vi tvinges, hvis frykten er stor, hvis vi står med ryggen mot veggen. Det er bare det at det er ikke lett å fatte og se at det er mot veggen vi står på så mange måter i disse tider når øynene vender den andre veien.
Denne våren
så annerledes enn alle vårer. Det er 18. mars, og det jeg for bare noen uker siden trodde var en heftig influensa gjør ting med verden ingen vet hvor vil ende. Det minner om en roman jeg aldri har glemt, Herman Hesses «Sol og Måne», en fortelling om pest. Et uvirkelig ord, og heller ikke det rette, men likevel, virkningen Corona har på verden er av det samme. Alt stanser. Men ikke det meste. Naturen lever videre som om ingenting skjer med oss mennesker. Det springer ut krokus og snøklokker, narsissene er allerede langt kommet, jorda er fri fra tele etter en usedvanlig mild vinter, rosene har store knopper og skudd, det flor og det fjærer gjennom sundet etter den eldgamle månens lover, men i meg er denne våren et underlig under. I mennesket er den den første våren i ny tidsregning. I mennesket skal den gjennomtenkes og gjennomleves som våren da vi skiftet retning, men ikke visste i hvilken vi skulle gå. Jeg går ut i hagen i mellomtiden. Jeg går ut i naturen. Den får ta livet av meg hvis det er det den må, jeg elsker den likevel.
Sår, bygger hønsehus, rydder i kjøkkenhagen, skremmer rådyr med såpestykker i frukttrærne og passer hunden som måtte sy noen sting. Alt er seg likt og virkelig ikke.
Bella Olsens hage 