Vi er blitt som trærne, står stille. Vi er blitt som i gamle dager, stedbundne. Alt vi fylte tiden med, alt vi skulle, alt vi ikke måtte gå glipp av, alt som måtte skje, helst i går, alle møter, alle fester, er utsatt på ubestemt tid. Jeg renner tankene inn i det, jeg stanger mot ubestemt tid, stanger mot stille, stanger mot nei, ikke nå og vet ikke når, om noensinne. Kanskje er alt i ferd med å smeltes om, vi ligger i støpeskjeen, vi er til forvandling, ingenting skal bli det samme igjen. Bare i hagen er alt likt seg. I hagen gjør jeg det samme, omtrent, som jeg gjorde i fjor. Der vender jeg samme jord. Der gjør jeg det samme som tusener av andre gjør i hagene sine når det er vår, med spaden, med frø fra en frøkatalog, med deling av stauder, med rydding og klipping av frukttrær og roser, med luking og gjødsling, og hvor skal jeg så? Hvor skal potetene stå? Så ikke tørråte tar dem. I hagen gjør jeg det formødrene mine alltid har gjort på samme måte som dem. I hagen er ingenting nytt, men likevel er ingenting så nytt og lovende friskt som vår i hagen igjen. I hagen er intet utsatt, ikke engang til neste uke, der har alt sin rette tid. Der er det før og etter frostnettene. Der er det før og etter sol og regn. Der er det, ikke for tidlig, ikke for seint, men akkurat da du måtte, så alt skulle vokse seg sterkt. Der er det naturens gang, følge så godt som et menneske kan. Det er orden i hagen. Der er det bare naturens glassklare og helt begripelige restriksjoner og prinsipper som gjelder. Utenfor hagen er verden, sånn som den var, gått av hengslene og ukjent og rar. Det er travelt der også, men på en helt annen måte, for der støpes det av en større hånd om til tider vi aldri har sett. Bedre? Det er ikke sikkert, men det er å håpe. Skjønt menneskehetens historie, etterlest, grunnet på, tatt i betraktning, så støpes det om til, ikke bedre, ikke verre, bare annerledes. Corona er streng mot oss nå, hun viser oss at vi kan hvis vi må, hvis vi tvinges, hvis frykten er stor, hvis vi står med ryggen mot veggen. Det er bare det at det er ikke lett å fatte og se at det er mot veggen vi står på så mange måter i disse tider når øynene vender den andre veien.
Bella Olsens hage 