Stikkord: duft

Lagt ut den

Gladiolsøster og Crocosmia

i krukker. Noen rett i jord også, men i krukker kan de settes i kjelleren eller garasjen når kulda kommer igjen. Der står de fint og hviler til det blir vår igjen. Kan bare nyte dem en sesong også. Gladiolsøster eller Duftgladiol, Gladiolus murielae, bruker litt tid på å komme i blomst. Når mye annet er på hell har den tida si. Den dufter vidunderlig, så i nærheten av en terrasse eller andre steder der en sitter eller går forbi er den ikke bare høyreist og vakker, men altså fristende å stanse et øyeblikk hos av flere grunner.

Plant tett, i en bunke. De blir halvannen meter høye og slanke og har som ekte gladioler flere blomster som springer ut etter hverandre. Bellas har noen potter med femten knoller og noen med fem. Og kommer de seg inn om vinteren kommer de tilbake år etter år.

Crocosmia, Værhane på norsk, er knapt så høy, 60-70 cm, men også fin i bunker. De kan stå i bed, men må opp hvis en vil ha dem til å komme igjen. Noen mener den tåler litt frost, men absolutt ikke fuktig frost. Og ikke mye frost. Jeg har lagt knollene tett i potter og har noen for salg. De blomstrer fra seint i juli og et godt stykke ut i august. Jeg har hatt en bunke i samme krukke i fire, fem år uten å gjøre annet enn å gi dem litt gjødsel og vann i sesongen. Og en kjeller om vinteren.

Крокосмия Ред Кинг "Red King"

Jeg hadde en plan om å dele og plante kryptimian, men på vei til den la, som vanlig, annet seg i mellom, opprydning i et par bed, gjødsling av roser, såing av anis, koriander, spinat, reddiker og dill, fjerning av mynte i et bed der den absolutt ikke får lov å vokse og altså Gladiolsøster og Crocosmia i krukker og potter.

Lagt ut den

Duft i mai

Det er ikke bare roser som dufter. Det finnes liljer. Det finnes kaprifol, fioler, lavendel, syrin, nellik, duftpelargonier, pioner. Og krydderurtene, timian, salvie, knip en stilk og gni den mellom fingrene. Eller rør ved den beskjedne rosestorknebben når du går forbi og lukt på hendene etterpå. Vidunderlig. Men nå, i dag, midt i mai, dufter fremfor alt Daphne, den lille busken som blomstrer midt i vinteren og hele våren med små rosa usedvanlig velduftende blomster, i dag dufter pinseliljene på aller fineste vis, sparer seg ikke, og det gjør ikke mahoniabusken heller. De gule klasene av små blomster gjør det tålelig å beholde den ellers nokså uvennlige busken med det stikkende bladverket. Duften er faktisk eneste grunnen til at den ikke havner ved havens yttergrenser eller på dynga i Bella Olsens hage. Den kan med et spadetak bli en del av sortimentet)

Daphne
Pinselilje poeticus
Mahonia
Lagt ut den

Dag med sol

nesten ikke til å fatte, men nokså blå himmel hele dagen. Så lett å leve da. Plantene i kjelleren, agapanthus, cannaliljer, pelargoniene og duftgladioler, flyttet fra mørket til lyset i drivhuset. Aspargesen er nesten ferdig luka. Rabarbraen ser ut til å trives der de havna i fjor, svære, røde skudd. Tomater, aubergine er sådd. Litt seint kanskje, men tidlig nok.

Et par sorter duftpelargonier i potter fra PotOlé.

Og dvergiris Reticulata ‘Katharine Hodgkin’, halvspist og revet opp av rådyra. Håper de er redda og kan plantes ut når de får henta seg litt inn.

Og i morgen? Sannelig er det spådd sol i morgen også.

Lagt ut den

Geranium – love/hate

De finnes i utallige varianter. De er redning og lise når en anlegger en hage, altså: i begynnelsen, da fyller de ut tomme rom og områder på no time, danner frodige tuer og sper på med blomster i blå og rødlige toner, ikke så mange og ikke anselig, men når de er avblomstra er det bare å kutte dem til basis, så kommer de igjen og gjør det samme en gang til. Og de sprer seg. De sprer seg med frø, men først og fremst så brer de seg utover. Stenglene slår rot etter rot og gir seg ikke. Det er som om de vil overta verden og fort. De bryr seg ikke om om det står annet der og prøver å puste, de åler seg inn mellom roser og liljer og pioner og kveler mindre vekster på et par uker. De blir større og større, de er ikke lenger bare tuer, de er tepper og de blir mer og mer ranglete. Deres villighet blir en trussel rett og slett. De må temmes. Det byr meg imot å rykke opp og kaste planter, men geranium, – det er ikke mulig å ta vare på alt som må bort etterhvert. De må på komposten. Takknemligheten en kan kjenne over deres livslyst og halvskjønne voksemåte må slåes ned av den morderiske viljen til orden. Takknemligheten en kan kjenne, kjente en gang, må overvinnes og vendes til ignorans. Drap må gjøres. Inntil jeg kommer til den vidunderlige, og selvsagt ikke så sterktvoksende, duftende Blodstorkenebb (Geranium Sanguineum). Storkenebb er det norske navnet på slekta. Og her, lenke til siden til en som elsker disse blomstene oppriktig, mye mer enn meg, og den som elsker har mer rett enn den som bare elsker litt, bilder er det også: https://valdreshagenmin.blogspot.com/2017/01/arets-staude-2016-storkenebb.html

  • ryddig tue i fjor, i år, ranglete, men fine fylte blomster. får se. dele og begynne på nytt kanskje?
  • tue. foreløpig. snart kveler den rosa og blir bare rot
  • denne! dette er den duftende herdige. blodstorkenebb… tror jeg. sjekke nøyere når blomstene kommer. det er bladene som dufter.

De duftende geranier, eller rosengeranier, som ved berøring fyller et rom med rose, sitron, balsam, eple eller muskat er lettere å tåle, og i potte er de til å hanskes med. De fleste er ikke herdige, men hviler godt i et kaldt drivhus eller en kjølig vinduskarm gjennom vinteren. Som denne, Lady Plymouth, duftende og nokså skjønn også, ikke for blomstenes skyld kanskje, med med den hvite randen på bladene er den alltid verdt å se på en stund.

Geranium ble også kalt Ørepineplante. En skal kunne rulle et blad sammen og stikke det i øret for å kvitte seg med øreverk. Og hvis presten er på vei er det bare å riste litt på bladene, er det ikke orden i huset, så dufter det i hvert fall okei.