Under de siste verdenskrigene dyrket folk maten sin selv der det var mulig, også i byene. Langs veier, i bakgårder, i parker, på fotballbaner, der det fantes et stykke jord kunne det vokse løk og poteter. Utpå femtitallet ble det slutt. Produksjon av mat ble satt ut til bønder og er etterhvert blitt til mer og mer av et problem. Jorda dyrkes for intensivt og ensartet med for mye kunstgjødsel og sprøytemidler. Effektivitet er målet. Den bonden som alene dyrker flest gulrøtter er den beste. Men han gjør det jo ikke alene. Det ser bare sånn ut der han kjører rundt i ensom majestet med flomlys på traktoren til langt på natt. Han er ikke alene, for han har jo maskiner. Mange. Svære. Og noen har laget dem, noen skaffer ham bensinen, noen produserer gjødselen og sprøytemidlene. Det er ikke fordi han ikke ligger på knærne og rent faktisk luker at det ikke ligger folk på knærne (på en måte) andre steder. Noen jobber i de kjemiske fabrikker som lager ugrasmidler, noen pakker giften, noen frakter den med skip og trailere til butikker, noen selger den, noen lager monstrene som bonden sprer den ut med, noen reparer disse. Bonden betaler ned på lånene mens mange, andre steder, tjener så mye penger at de ikke vet hva de skal gjøre med dem. En god del av dem løper til de stuper etter ingenting på treningssentre eller i Frognerparken når de kunne vært ute og gravd i jorda eller faktisk luket i stedet.
Og det var egentlig det jeg ville skrive om. Frognerparken. Under krigen. De dyrket poteter på plenene. Parkpoteteter kalte de potetene som ble dyrket i byenes parker, på fotballbaner, på et lite stykke ledig jord, under krigen. Victory Gardens ble lappene kalt i Amerika og England der det virkelig ble oppmuntret til at folket skulle ta spaden i egen hånd.
Det er mange stygge steder, særlig i byenes randsoner, der det kunne vært hager. Eller Victory Gardens. Vi har fått ganske mange bier i byer etter hvert. Det kunne kanskje vært fint med noen bønder også. Eller mange. Småbønder. Små, små småbønder. På hvert sitt lille stykke. Som kanskje kunne bytte en tomat med en agurk eller poteter med en bukett georginer. Og alt ville vært kortreist, og alle fikk litt gratis trening og mye frisk luft. Og alt var gjort mekanisk med en spade og et greip og noen frø. Og ingen CO2. Det er visst ganske velutviklet i Russland dette, dyrke på en liten flekk de fikk en gang i tiden og bytte. De sluttet ikke med det. De holder på fremdeles. Les om det på https://www.datsja.no hvis du er interessert.
Det er jo ikke krig på den måten, ikke her, ikke nå, men det er en kamp å kjempe. Vi merker det kanskje ikke til daglig foreløpig, men vi er i den. Jeg tenker: Victory Garden!
Bella Olsens hage 