gutten med gåsa – Bella Olsens hage

den går så fort. Rosene har blomstret, hviler litt nå, forbereder seg på høstfloret med færre, men klarere, kanskje enda finere blomster som står lengre i det kjøligere været. Med mindre det styrtregner som det gjør i dag, kommer i voldsomme byger, som det kan virke som om det har fått for vane. Slår plantene til jorda. De fleste reiser seg igjen med sola. Trærne står ganske urørlig, lar vannet renne over og av bladene, tålmodige trær. Eldgamle. De har sett mye i hagen her. De har erfaring og lar ting passere. Regn, sol, snø, folk som plukker fruktene ned, hunder som skjeller, et skjærepar som bygger et rede, de tar det, alt sammen, for hva det er, livet som skjer. Et år av gangen. De bryr seg ikke om at potetene har fått tørråte. De klipper ikke snegler i to. De bekymrer seg ikke over kålfluer og kålormer som eter av grøden. Du har andre perspektiver når du er kanskje hundre år og har røtter langt nede i jorda.

Bella Olsen het hun som eide hagen en gang. Hun som plantet pæretrærne. I hvert fall noen av dem. Kanskje ikke de eldste, men. Det var visst noe med at hun fikk hagen i gave. Noen bare ga henne den. Det var visst noe med at hun hadde vært husholderske hos en kar, og så fikk hun hagen. Det er mulig det er en historie der som ikke er fortalt.

Og sånn har han det nå, Gutten med Gåsa. Omgitt av blomkarse, fløyelsblomst, kornblomst, valmuer, dahlia, kål i mange varianter, erter, gulrøtter, rødbeter, tomater, lavendel, løk, rød og hvit og mer, enda mer. Det vokser vilt i Bella Olsen hage.

I flere dager har jeg sagt til meg selv, i morgen skal jeg så, men når morgendagen kommer utsetter jeg det en dag til og sier, i morgen skal jeg så, som om jeg ikke sa det samme dagen før. Men i morgen skal jeg så. Det er vanskelig å ta fatt på. Det er å ta en endelig beslutning om hvor alt skal stå, hva som er best for de enkelte sortene og hva som blir det vakreste. Hva som i størst mulig grad kan overvelde meg når jeg går ut om morgenen de neste månedene. Jeg vil overveldes. Jeg vil falle i staver. Jeg vil bøye meg å plukke inn et salathode fra det helt rette stedet. Jeg vil at rødkålen skal stå i et harmonisk forhold til den hvite og gulrøttene. Og løken og rødbetene må fylle inn på riktig måte. Solsikker og fløyelsblomster vet jeg hvor jeg vil ha. I utkanten av alt, nord i bedet, sammen med dillen, og innenfor disse må det stå tomater og agurk og squash. – Tror jeg nok. Det er det. For ertene? Hvor skal de stå da? De er jo også nokså høye av seg. Skal jeg sette dem mot øst eller vest? Jeg blir forferdelig usikker når jeg kommer så langt i planleggingen av Ornamental. Vil det bli bra? Hva blir best? Sånn holder jeg på som om jeg skulle lage en hel og varig planet. Enda jeg vet jo av erfaring at det bare er å begynne. Få de første frøene og plantene i jorda. Slappe av. Ta en sjanse. Så kommer resten av seg selv. Men altså, fire dager er gått nå, på dette vankelmodig vis, og i dag så vet jeg at jeg må. For i dag er det sol og stille, og til helgen kommer regn som vil være helt perfekt for nysådd kjøkkenhage. Men så er det jo meldt sol og stille i morgen også … Jeg har med andre ord en dag til på meg. Når denne dagen er over vet jeg hva jeg gjorde. Eller ikke.

farlig forførende pene frøposer
frø samlet i fjor, altfor mange, hvor skal jeg spre dem?
tomater i potter, plassering behagelig ubesluttet og alltid foranderlig
bedene i ornamental garden er i det meste klare, gutten med gåsa har fått beste plassen