Under snøen

venter julerosene. Helleborus. De står ved nordveggen med en halv meter pakka iskulde over store knopper, rører seg ikke, håper på smelt og litt lys. Det er alt de trenger for å springe ut. Hvis værmeldingen holder det den lover skal det ikke vare lenge. De har frødd seg som ugras her på kanten av landet, de største er pottet om og står bak plantehuset under like mye snø som foreldrene. Den som er heldig kan få en krysning verdt å dø for. De andre, som er de fleste, får en plante med mer kjedelige blomster, men sett dem under busker og trær, la bladverket bli svært og tjene som jorddekke, fyll skyggefulle kroker, eller plant dem i skog sammen med en skogsclematis som blomstrer i hvitt over dens mørkt grønne, blanke, blader om sommeren. Kan ikke bli galt. Der julerosene skal ta seg ut klippes bladverket nesten helt bort når de blomstrer. De står lenge. Inne også. På den tida av året da det ikke er mye å ta av sånt. Den som har mange kan plukke seg en bukett.

Vinteren og juleroser

Det var kaldt i 2019. Det snødde i 2019. Men julerosene blomstra. De blomstrer fremdeles . De har satt frø. Mange. De som satte frø i fjor har fått spirer under bladene som brer seg utover og passer på. Julerosefrø må ikke tørke, kan ikke vente, må sås med en gang de er modne. Helst falle ned og komme der hvor julerosa står. De må ha vinter en gang til før de spirer. De må ha kulde. Plukket inn i januar, sto lenge i et glass. Dufter til og med.

Og sånn er de i dag, 28. april, men snart er det bare store dekkende, vakre blader som holder på fukt og mørke. Ikke mye ugras under dem.