kanskje uværet er over nå. Kanskje blir det varmere snart enn de 12 gradestokken viser. Kanskje skal jeg gå ut og rense rosene for klisne knopper og alt det avblomstra så de blir litt penere og de remonterende kan samle krefter til ny blomstring. Kanskje blir det sommer igjen. Fuglene synger i hvert fall som da sola skinte for en uke siden. Ellers går det som det skal. Kålmøll og kålsommerfugllarver holder fest på det vi gjerne skulle holdt fest på om en måneds tid eller to. Rødbeter og gulrøtter er tynna, men står sikkert for tett fremdeles. Jeg har så vondt for å rive planter ut av jorda. Lover meg selv at jeg skal plukke og spise halvstore røtter underveis så de som skal lagres får bedre plass enn de har nå. Ugraset trives overmåte. Selvsådd ringblomst, ruccola, koriander, valmuer og kornblomst røver til seg plass i åkeren. Vondt for rive opp dem også enda det er tydelig de tar for seg av lys og luft og næring så det jeg sådde kommer til kortere enn det kunne ha kommet. Jeg visste det jo da jeg lot dem stå for noen uker siden, men … Neste år. Da skal jeg være mindre bløthjerta. Da skal de opp før de tar over.
Kanskje skal jeg ikke la purre fra i fjor stå og frø seg heller, kanskje ikke pastinakken. Nå breier en enkelt plante seg på mer enn en hel kvadratmeter. Eller gulrota, en av dem fikk også stå over vinteren, og pen er den, det skal den ha, men tar den uforholdsmessig mye plass? Når frøene modner skal jeg samle dem. I det minste. Litt skal jeg ha igjen for plassen de tar. Så skal jeg så dem neste år. Se om det går. Jeg liker ideen, skaffe frøene selv på samme måte som jeg liker poteten og sjalottløken, reproduserer seg selv, mangfoldiggjør seg. Har du en potet har du potet resten av livet med litt kløkt, har du sjalott, det samme. Og hvitløk. Plant et fed om høsten, og den blir til en hel hvitløk neste sommer. Sånn kan det fortsette.
Vanskelig å luke i blomsterhagene også. Geranium bugner og vokser seg langt over rosene, gjemmer dem helt noen steder, de blå klokkene jeg ikke vet hva heter lager et nett av røtter og skyter opp selv der jeg renset dem nokså godt unna, dagliljene sprer seg og kveler alt som kommer i veien, noe hvitt jeg heller ikke kan navnet på har også krypende røtter og blir svære tuer. Og valmuene. F**k. Jeg skal bli en streng luker. Neste år skal jeg bli en streng luker og kanskje helt kaste ut noe av det som sprer seg verre enn ugras. Neste år kommer det til å bli vanskelig igjen, jeg vet, for det som sprer seg som verst er det som først kommer opp om våren. Det er ikke så lett da, å brutalt trekke det opp med røttene. Men nå har jeg skrevet det ned, så kanskje jeg husker det i 2021.
Bella Olsens hage 