Stikkord: sommer

Lagt ut den

Ida har vært i hagen

Ida Meyn, som lager/tar så vakre bilder var her den tiden på sommeren, i slutten av juli, når vi merker høst. Vi er over halvveis i eventyret. Det blomstrer ikke lenger like vilt, det er tett av grønt, det bugner nede ved røttene i grønnsakslandet, og trærne er tunge av frukt, men blomstringen er definitivt på hell. De remonterende rosene kommer riktignok med et flor til, georginer, asters og hortensia kommer også, men det er åpenbart, energien fra mai og juni pakker seg liksom langsomt sammen mot andre årstider. Fargene er dypere, mørkere og tyngre, skyggene er lengre, villvinen rødmer så vidt allerede. August og september kommer med klarere dager og kaldere netter, men det heter fremdeles sommerhalvåret. Det er noen uker igjen.

Og dette, Idas bilder av natur, uavhengig av alle årstider, uavhengig av vær, av vind, av blå himmel. Underlig vakkert, drømmer og minner for vinterstid. Melankoli.

Alle bilder er tatt av Ida Meyn

Jeg har forsøkt å skrive om Idas bilder, men de taler bedre for seg enn noe jeg kan si. De har ikke bruk for tolkninger. De er nok. De gjør det de skal ganske stille, rører. Jeg stanser opp.

Lagt ut den

Fortsettelsen er kommet

den vidunderlige våren forsvant på grusomste måte. Enda en gang ble den bare borte uten at jeg fikk nok av den. Fortsettelsen, som selvsagt er minst like skjønn er kommet. De første sommerblomstene er sprunget ut i all sin prakt og lover flere i ukene som kommer, lover mange, overflod, men vitner i det samme om at det også vil vare bare altfor kort, vekker sommersorgen. For en som aldri er helt i stand til å være, bare i øyeblikket, er slutten på det vidunderlig alltid smertelig til stede i blomstereventyret. Forvandling kommer lenge før det blir nok igjen, frø og frukt skal dannes, og jeg vet at det er også er skjønt, at jeg vil fylles av takknemlighet når den tiden kommer, men sånn er det fatt med det melankolske menneske, slutten på det vidunderlig bor i hendelsen midte. Melankolikeren slipper aldri det vidunderliges død og sorgen av syne. Ville ikke vært det foruten faktisk.

Og hva angår maur og peoner, så er lever de i fredelig sameksistens. Mauren gjør ingen skade på peonens knopper. De har bare i seg litt søtt som det er mer enn nok av og kryper, beruset antagelig, ned igjen.