Telefonen

alltid på nett. Når jeg går der ute og lurer på hvor dypt jeg skal plante duftgladiolknollene Telefonen. I fjor og i forfjor og årene før det så jeg på knollene kanskje et halvt minutt, snudde dem i hånda og tenkte mitt som var nesten ingenting, plantet dem, og vokste opp gjorde de jammen og ble duftende. Jeg lurer ennå på om det er topp eller bunn som skal seks eller sju eller åtte centimeter under jorda. Eller er det midten av knollen de mener? Når det gjelder Duftgladiol eller Duftlilje eller Gladiolsøster som den også kalles (Acidanthera Murilae) kan det ikke spille så stor rolle. Den er nokså liten. Så liten at en kan undre seg på hvordan blomsten kan bli så lang og slank og vakker. Og duftende. I en potte på terrassen er den uslåelig sånn utpå ettersommeren. For den er treg. Og det er i grunnen fint, for det er ingen overveldende blomstring lenger når den kommer. Og skinner. Nå ser det stusselig og tomt ut i pottene, men knollene, sju eller ni eller tolv i de største, ligger der nede i mørket og våkner. Litt etter litt etter litt.

Knollene kan plantes i bed omtrent samtidig med tomater, men må graves opp og lagres tørt og mørkt gjennom vinteren. Eller de plantes ganske tett i krukke som tas inn etter første frost og settes i mørk kjeller eller garasje til faren for frost er over igjen, neste vår.

Tre blå i sortimentet

Hvis de ter seg.

Fargebelg eller Falsk indigo, Baptisio tinctoria, umulig å dele. Det ble øksa for å komme gjennom rota og plukke fram nesten 20 deler som så ut som de kanskje ville ha en sjanse. En svær og sterk plante. Tenkte ikke på det da jeg satte den. Hvordan den vokste. Og stengte for et par roser. Ganske vanlig å bare snu seg, se etter et sted, ja, der kan den stå, og etter et par år, erkjenne at jeg tok feil. Den skulle stått mellom villroser, mellom pioner, i utkanter, bakerst i bedene, kjempet der med ugras, og vunnet. For det gjør den bra. Uten lange rotutløpere. Av og til frør den seg, men den er ikke invasiv. Frøplantene kan flyttes, eller frøene kan sås umiddelbart når de modner. Den kraftige jordstokken som stikker dypt gjør formering ved frø fordelaktig. De blå, erteblomstlignende blomstene i spir, en meter høye, er elsket av insekter. Og har relativt lang blomstringstid. Plant den et sted den kan stå i fred. Finnes i forskjellige blåfarger, hvitt og gult. De jeg håper skal overleve i pottene ute i de fremdeles kalde aprilnettene er blå.

Hva den heter, om den i det hele tatt har et navn, vet jeg ikke. Den sto i graset nede ved brygga og blomstret på fem centimeter korte stengler. Det var åpenbart Iris, germansk, etter blomsten å dømme, men en underlig en. Da den kom i bedene og fikk næring og god plass ble den høyere. Ikke så høy som de moderne germanske irisene, men den vokste på seg og bredte seg. Nå har den mange slektninger. Noen av dem er også kommet i potter og venter på at de kalde nettene skal melde seg ut av denne iskalde våren. Så de kan bli sterke og sunne og komme i nye bed der de kan bli enda flere.

Og Lavendel. Lavendula angustifolia. Den engelske. En ‘Hidcote’type. Har vist seg veldig hardfør og villig i denne hagen. Selvsår seg og er relativt lett å ta stiklinger av. Varer ikke evig, men står godt i seks, sju, åtte år, om den klippes ned i rett tid. Gir store, flotte buskaktige planter. Og dufter. Noen selvsådde småplanter og noen stiklinger fra i fjor kommer for salg. Våger garantere for hardførhet og voksevillighet.