Stikkord: trærne

Lagt ut den

Regn

I går gikk vi og snakket om det, hvor tørt det var blitt, ikke mai engang og tørt i bedene, tørt på plenen, tørt i bekken. Men vanne i april? Nei. Det er ikke varmt nok ennå. Det er mer vind enn vanlig som har tørket opp jorden, ikke varme. Å tilføre kald jord vann gjør den bare kaldere og treg. Det er ikke det vekstene trenger nå. Da jeg våknet i natt regnet det endelig. Stritt. Det fortsatte til langt utpå morgensiden. Da jeg sto opp etter å ha sovnet igjen til lyden av det gode været og kikket ut var det grønne grønnere, friskt, det sorte var sortere, tegnet alt som var skjedd og skjedde der ute så tydelig opp, og det sildret i bekken igjen. Så drev skyene bort, solen brøt gjennom og fuglenes jubel ble med ett ellevill. Nå flyr de fra blomstrende frukttre til blomstrende frukttre og ber om at de halvt utsprungne knoppene må holde seg litt, holde tilbake, ikke være for utålmodige selv om det verker i dem, vente på enda litt varmere dager så humler og bier får summet seg, så de blir mange og våkne og klare til å gjøre den store jobben, det aller helligste befruktningsarbeidet, så blomstene blir til epler og pærer og plommer og moreller en gang utpå ettersommeren. Det er et samspill så perfekt når det slår til at ingen musikk kommer opp mot vårens under. Det må ligge en stor og vakker fortelling til grunn, et ordløst verk av vidunderlige dimensjoner. Det må finnes et større mønster vi ikke ser som utvirker det. Det må ligge noe til grunn som framkaller det om og om igjen, et mantra (wiki: bønn, hymne, trylleformel, plan). Vårens evige sjel.

Kasamatsu Shiro, Spring Rain
Lagt ut den

Corona

Vi er blitt som trærne, står stille. Vi er blitt som i gamle dager, stedbundne. Alt vi fylte tiden med, alt vi skulle, alt vi ikke måtte gå glipp av, alt som måtte skje, helst i går, alle møter, alle fester, er utsatt på ubestemt tid. Jeg renner tankene inn i det, jeg stanger mot ubestemt tid, stanger mot stille, stanger mot nei, ikke nå og vet ikke når, om noensinne. Kanskje er alt i ferd med å smeltes om, vi ligger i støpeskjeen, vi er til forvandling, ingenting skal bli det samme igjen. Bare i hagen er alt likt seg. I hagen gjør jeg det samme, omtrent, som jeg gjorde i fjor. Der vender jeg samme jord. Der gjør jeg det samme som tusener av andre gjør i hagene sine når det er vår, med spaden, med frø fra en frøkatalog, med deling av stauder, med rydding og klipping av frukttrær og roser, med luking og gjødsling, og hvor skal jeg så? Hvor skal potetene stå? Så ikke tørråte tar dem. I hagen gjør jeg det formødrene mine alltid har gjort på samme måte som dem. I hagen er ingenting nytt, men likevel er ingenting så nytt og lovende friskt som vår i hagen igjen. I hagen er intet utsatt, ikke engang til neste uke, der har alt sin rette tid. Der er det før og etter frostnettene. Der er det før og etter sol og regn. Der er det, ikke for tidlig, ikke for seint, men akkurat da du måtte, så alt skulle vokse seg sterkt. Der er det naturens gang, følge så godt som et menneske kan. Det er orden i hagen. Der er det bare naturens glassklare og helt begripelige restriksjoner og prinsipper som gjelder. Utenfor hagen er verden, sånn som den var, gått av hengslene og ukjent og rar. Det er travelt der også, men på en helt annen måte, for der støpes det av en større hånd om til tider vi aldri har sett. Bedre? Det er ikke sikkert, men det er å håpe. Skjønt menneskehetens historie, etterlest, grunnet på, tatt i betraktning, så støpes det om til, ikke bedre, ikke verre, bare annerledes. Corona er streng mot oss nå, hun viser oss at vi kan hvis vi må, hvis vi tvinges, hvis frykten er stor, hvis vi står med ryggen mot veggen. Det er bare det at det er ikke lett å fatte og se at det er mot veggen vi står på så mange måter i disse tider når øynene vender den andre veien.

The Dexter Elm in Maldon, Josef Sudek, John Kauffmann, Tree/Time, Crown Shyness