Stikkord: vår

Lagt ut den

2025

Året begynte tidlig. Asparges 30. april. Det er en hel uke tidligere enn i de årene vi har hatt de tjue plantene våre. Kunne gjerne ventet den uka, men det virker som om verdens mening om klima har skrudd seg mot at vi må tilpasse oss det som skjer i atmosfæren, så vi finner fram smøret og salt og har det i oss. Det er det der ordet ‘uavvendelig’. Det er sånn det har kommet til å kjennes ut. Det skal skje.

LITTERÆRT  som ikke kan hindres; uunngåelig

SITATER

  • katastrofen nærmer sig ubønhørligt, uafvendeligt  (Henrik Ibsen Samlede verker VIII 369)
  • en stor og simpel tro paa den uafvendelige skjæbne  (Fri Presse 1908/130/1/4)
  • han fryktet moren skulle komme langsomt med uavvendelige skritt imot ham  (Dag Solstad Spiraler 117 1965)
  • lykkelig er den som kan glemme det uavvendelige  (Elsbeth Wessel Wien 285 1999)
  • valget, følelsen av å bli sugd inn i et forløp, styrt inn på en uavvendelig bane  (Atle Næss Innersvinger LBK 2002)

Og jeg sår solsikker. Noe vi gjorde i barneskolen for å forstå mer av livet. Da vi ble eldre sluttet vi med det. Til jeg begynte igjen. Til jeg så at det kunne bli, ikke bare litt mer begripelig, men vakkert også. Det barnslige kunne bli så vakkert, nesten mystisk skjønt, utpå høsten en gang. Så jeg fortsetter. Det kan ikke være feil i atmosfæren, enten den er sånn eller slik, å gjøre det vakrere et lite sted på jorda. Med et barnslig solsikkefrø. Eller flere.

Til høsten. Et sted. Hvis en planter dem nå.

Og de er å få, i Bella Olsens lille hagebutikk. Hvis en ikke har nådd å så.

Lagt ut den

En skulle vært snø dette herrens år

så en slapp å vente så veldig på vår. Var en snø ville lang og iskald vinter vært det eneste å ønske så en fikk ligge der å dra seg så lenge som mulig. Da ville korte dager vært lykke og mørket en vederkvegelse. Kjøttmeisene, en dompap i ny ne og et par rådyr ville vært liv nok hvis en lå og var 30 centimeter hardpakka snø. I dag, 12. februar, laver det ned igjen. Vi håper dere har vendt dere til det og tar forholdsregler sier overskriftene i avisene mens snøen stadig legger på seg og alle stier fylles igjen. Det er opp til over knærne bort til drivhuset, veden, komposten, opp til bilen, som i og for seg kan være det samme. Vi kommer likevel ingen steder med den, ikke i dag, ikke i morgen. Vi holder oss inne, stanser av og til og ser ut av et vindu. Det er pent, ja, det er ganske pent, men det blir lengre og lengre til vår hver time. Jeg håper likevel den kommer forsiktig, ikke for brått og for tidlig for seg selv, så vekstene vender seg til den og ikke får barfrost på barfrost med vann som blir is fordi det ennå er tele i jorden og ikke finnes steder å renne hen. Jeg håper at Golfstrømmen aldri snur. Jeg håper vi greier å redde den.

Illustrasjonen er fra Amerikanske NSIDC’s hjemmeside.

De enorme varme vannmassene Golfstrømmen fører med seg gir varme som fører til at temperaturen i Norge er 4-5 grader høyere enn breddegraden skulle tilsi. Det er den vi kan takke for det relativt milde klimaet langs norskekysten.

Lagt ut den

frø og knoller i år

fra Chiltern Seeds, det kommer toll på sendingen, men de har bra frø, noen jeg ikke har funnet andre steder, som kanskje trives bedre i England enn her, men prøver. Noen frø fra Impecta, mest tomater. Noen fra Plukkselv. Og mange fra Polen, gardenseedmarket. Pluss Iris og Canna røtter. Jeg lukket øynene helt igjen og trykket på betal. Forstår ikke hvorfor det følger en anelse skam med disse handlene ettersom jeg ikke kan tenke meg viktigere og vakrere ting å bruke penger på. Kjøpte noen medtatte Canna på salg i fjor høst. På kanten vulgære, så jeg sto lenge og lurte, men måtte gi meg, og ble begeistret. Da jeg fant flere farger og sorter på gardenseedmarket midt i januar var de plutselig blitt uimotståelige. Jeg handlet. For mange. Men de kan gis bort. Eller jeg blir å finne på et eller annet torg en dag.

Hele cannaplanta, eller knollene, renset for jord, må inn i kjeller eller frostfritt drivhus om vinteren, ligge mørkt og hvile, behandles som Georginer omtrent. Kan plantes ut i bedene etter frost om våren, eller stå i potter. Flyttes rundt og fylle opp der det ser litt trist ut.

Shining Pink kommer fra Polen (bildet er fra katalogen)

Alaska kommer fra Polen (bilde fra katalogen)

Iris. En av de lave, dvergiris, Cherry Garden, som skal blomstre mai til juli står det. Hm… Det spørs her i landet. Får se. Neste år. Når den forhåpentligvis har etablert seg. Et par andre dvergirirs trives, så det finnes en sjanse.

Cherry Garden, dvergiris, kommer fra Polen (bilde fra katalogen)

Dvergiris som trives og brer seg i hagen allerede, Kataharina Hodgin, 19 mars en veldig våt dag i 2023:

De skal få stå i fred et par år til før jeg tar dem opp, deler røttene, og fyller opp andre steder. Litt usikker på om de kanskje tåler noe mer skygge om sommeren enn de store tyske skjeggirisene. Skulle tro de var vant til å stå under andre vekster ettersom de er så tidlige ute og annet jo vil vokse opp og over deres 20-30 centimeter de fleste steder i naturen. Men på en annen side, de er hybrider, krysninger, menneskeskapte, og finnes vel stort sett bare i hager, så … I Sverige heter de Trädgårdsiris. Sol og halvskygge står det på nettet forresten. Tørr, kalkholdig jord. Ikke rart de trives i Bellas hage, på gammel havbunn.

Lagt ut den

Kald luft fra nord

– blåser innover landet meldes det fra Meteorologisk institutt. Isvind fra Arktis legger seg imot og presser varmen som kunne ha bredt seg fra sør tilbake sier instituttet som var det en ond gud. Iskald jord, sier instituttet. At pæretrærne står i full blomst og trenger en dag med vindstille, bare en dag med varme, så biene våkner og forstår hva de nesten gikk glipp av kan ikke instituttet bry seg mindre om. Meteorologisk institutt har ikke et hjerte som banker og slår for frukttrær og folk som tenker på pærehøsten allerede. Meteorologisk institutt kjenner ingen sorg over at pærehøsten i fjor var en katastrofe, kjenner ingen frykt for at katastrofen skal gjenta seg i år. Meteorologisk institutt får ikke vann i munnen av å tenke på frukten som kunne ha modnet i september hvis Metorologisk bare snudde seg nå, i dag, i tide, sendte mild varmluft og reddet den. Pærer er varmekjære. Epletrærne skal nok greie seg, men pærene trenger godt vær en dag eller to. Meteorologisk institutt, vær så snill, forbarm deg over folk og frukt.

Lagt ut den

Clematis

– Ideen om orden var og ble en ide. Jeg husker for det meste ikke hva jeg hadde tenkt å huske om hvor jeg plantet hva. Fire somre i Bella Olsens hage og hva som står hvor? Tja …

Men her er det jeg vet om Clematis per i dag.

Ved nordveggen til det nye huset står det to clematis, plantet i fjor:

Sist skaffet, ennå ikke satt i jorda, kom i går. De skal først og fremst dekke over noe dritt og er derfor for det meste av sorter som ikke skal klippes ned. Appleblossom skiller seg fra de andre ved at den skal ha sol.

Integrifolia sorten, Alba, blir ikke mer enn 50 centimeter høy. Skal stå i bedet der bekken begynner, skyggefullt og ofte fuktig.

Lagt ut den

Regn

I går gikk vi og snakket om det, hvor tørt det var blitt, ikke mai engang og tørt i bedene, tørt på plenen, tørt i bekken. Men vanne i april? Nei. Det er ikke varmt nok ennå. Det er mer vind enn vanlig som har tørket opp jorden, ikke varme. Å tilføre kald jord vann gjør den bare kaldere og treg. Det er ikke det vekstene trenger nå. Da jeg våknet i natt regnet det endelig. Stritt. Det fortsatte til langt utpå morgensiden. Da jeg sto opp etter å ha sovnet igjen til lyden av det gode været og kikket ut var det grønne grønnere, friskt, det sorte var sortere, tegnet alt som var skjedd og skjedde der ute så tydelig opp, og det sildret i bekken igjen. Så drev skyene bort, solen brøt gjennom og fuglenes jubel ble med ett ellevill. Nå flyr de fra blomstrende frukttre til blomstrende frukttre og ber om at de halvt utsprungne knoppene må holde seg litt, holde tilbake, ikke være for utålmodige selv om det verker i dem, vente på enda litt varmere dager så humler og bier får summet seg, så de blir mange og våkne og klare til å gjøre den store jobben, det aller helligste befruktningsarbeidet, så blomstene blir til epler og pærer og plommer og moreller en gang utpå ettersommeren. Det er et samspill så perfekt når det slår til at ingen musikk kommer opp mot vårens under. Det må ligge en stor og vakker fortelling til grunn, et ordløst verk av vidunderlige dimensjoner. Det må finnes et større mønster vi ikke ser som utvirker det. Det må ligge noe til grunn som framkaller det om og om igjen, et mantra (wiki: bønn, hymne, trylleformel, plan). Vårens evige sjel.

Kasamatsu Shiro, Spring Rain
Lagt ut den

Nå går det altfor fort

Den varme våren kom i går med humlesurr og fugler som lokker og vekster som ikke kan vente, men må springe ut. Alt som har ligget latent i et stadig lysere mørke, alt som nesten ikke kunne vente, alt tar fatt på sitt egentlig eneste oppdrag, å vokse, bli til, myldre, i svimlende mengder, i svimlende fart. Kraften i hendelsen, naturens ukuelig vilje og makt, det stadig tilbakevendende under, takk!

Lagt ut den

Denne våren

så annerledes enn alle vårer. Det er 18. mars, og det jeg for bare noen uker siden trodde var en heftig influensa gjør ting med verden ingen vet hvor vil ende. Det minner om en roman jeg aldri har glemt, Herman Hesses «Sol og Måne», en fortelling om pest. Et uvirkelig ord, og heller ikke det rette, men likevel, virkningen Corona har på verden er av det samme. Alt stanser. Men ikke det meste. Naturen lever videre som om ingenting skjer med oss mennesker. Det springer ut krokus og snøklokker, narsissene er allerede langt kommet, jorda er fri fra tele etter en usedvanlig mild vinter, rosene har store knopper og skudd, det flor og det fjærer gjennom sundet etter den eldgamle månens lover, men i meg er denne våren et underlig under. I mennesket er den den første våren i ny tidsregning. I mennesket skal den gjennomtenkes og gjennomleves som våren da vi skiftet retning, men ikke visste i hvilken vi skulle gå. Jeg går ut i hagen i mellomtiden. Jeg går ut i naturen. Den får ta livet av meg hvis det er det den må, jeg elsker den likevel.

Sår, bygger hønsehus, rydder i kjøkkenhagen, skremmer rådyr med såpestykker i frukttrærne og passer hunden som måtte sy noen sting. Alt er seg likt og virkelig ikke.

Lagt ut den

Hosta

min sympati for hosta er tippet over fra «både, og» til sympatisk. Den kan spises. Det er sånt som kan forandre alt. Den skal smake som asparges, og det er kanskje derfor den tilhører aspargesfamilien. Eller omvendt. Alt kan spises, de nye skuddene om våren, bladene, stilkene, blomstene. Gamle blader smaker bittert, men knekk av skuddene nede ved rota, forvell dem og server dem som asparges sier de som har greie på det. Som for eksempel Lotta Flodén. https://gronarader.se/om/ Les hva hun skriver om Hosta og bli klokere.

Alle sorter hosta skal kunne spises. De kom en gang over havet fra Japan. Der drives hosta fram i drivhus under risskall for å holde seg lysegrønn og skjær. Jeg skal ta bedre vare på mine fra nå av. Jeg skal spise dem, ja, men da blir det bedre plass for de skuddene som blir igjen, så det er bare bra. Jeg skal formere dem, spre dem utover. De skal få vokse i alle skygger og halvskygger fra nå av. En lenke til en som har erfaring med å spise dem under.

Lagt ut den

Bella Olsen

Det var Bella Olsen som passet pæretrærne i hagen i forrige århundre. Tidlig i forrige århundre. Hun dro rundt på sykkel med en kasse på bagasjebrettet og solgte fruktene om høsten. De er gamle menn nå de som forteller at da de gikk på slang kom hun ut på trappa og lurte på hvorfor de stjal når de kunne få. Da hun kom på aldersheim fikk hun kontrakt på at hun skulle få så mye pærer hun ville ha så lenge det var liv i henne. Hvordan hun fikk eiendommen i sin tid er halvt mørklagt. Hun tjente hos en kar som hadde den og flere andre eiendommer i området. Hun tjente seg til mer enn vanlig lønn hos denne karen sier ryktet. Pikant. Uansett hvordan hun skaffet seg hagen og trærne, det er de beste pærene i mils omkrets. Det snakkes om dem. Det går gjetord. Det er noe med jorda røttene står i. Rik på kalk. Gammel havbunn. Sørgelig er at trærne er så gamle nå at flere av dem har hule stammer. Det knirker og knaker i dem når det blåser bare litt, og svære greiner knekker rett som det er av. Pærehagen må fornyes. Poding. De gamle trærne må podes på nye stammer. Det er løsningen på salige Bella Olsens pæretreproblem. Ett år gamle pærekvister på to-tre år gamle stammer av rogn. Det skal visst gå bra. Plukke kvistene i mars. Legge dem kaldt. Spa ung rogn opp i potter eller binde røtter og jord inn i strie og plante dem et lunt sted. Skjære skrå snitt i april omtrent og «lime» grein og stamme sammen med tape eller strikk. Skal ikke være verre enn det å få seg et pæretre. Men så, vente på det modne treet i årevis. Sånn er det med trærne. Bellas trær bærer for oss nå. Trærne vi planter skal bære for noen som kanskje ikke er født ennå. Vi har mer med de døde å gjøre enn vi tror og tenker på til daglig. Med de ufødte også.