– det øser ned. Og blåser. Selv her i den lune vika der denne hagen ligger. Jeg logger meg inn på YR med jevne mellomrom for å se om værutsiktene har endret seg til det bedre. Men, nei. Jeg har gummistøvler og annet utstyr for ikke å bli blaut til skinnet, men, nei. Jeg holder meg inne. Det er bare vann, velsignet vann, men, nei. Jeg venter. Jeg ser ut av vinduet. Jeg ser på sundet der vannet går ut eller inn. Jeg vet ikke om det flør eller fjærer. Jeg ser på sivet. Nye grønne strå skyter opp mellom de tørre gamle fra i fjor. Snart er de historie. De gamle. Og neste år blir de nye historie også. De har det utmerket i sitt eget kretsløp. Trenger ikke flyttes hvert år som kål og poteter. Jeg lurer forresten litt på poteten. Den kommer jo opp der den vokste i fjor. De glemte knollene spirer og ser livskraftige nok ut. Hva hadde skjedd om potetene fikk vokse som de lystet? Fikk sitt eget jorde der ikke alt ble høstet. Hva hadde skjedd hvis de bare fikk holde på litt mer uforstyrret? De greier seg jo utmerket gjennom vinteren ser det ut som. Som i og for seg mye annet gjør også. Tenke seg et hjørne av hagen der ting får stå mer i fred, poteter, kål, et par rødbeter, løk, la det gå, la det frø seg, luke litt ugras og høste litt i ny og ne, men ellers? Nei … La det greie seg mest mulig på egen hånd. Hmn …

en glemt potet kommer opp mellom ertene 
gressløken blomstrer i alle sprekker der den kommer til 
the guardian garden angel tenker over tingene 
en overvintret rødbetplante venter på blomstring og frø 
overvintret rødløk, så får jeg se hva som skjer med den 
rosmarinen fra i fjor blomstrer, har riktignok står i kjelleren i vinter, men … 
ruccola selvsår seg om og om igjen 
gressløken huker seg fast i alle sprekker 
en brokkoli fikk stå i fjor og hvis den frør seg skal jeg så frøene neste år (fuck monsanto)

poetisk i regn
LikerLiker