Denne våren

så annerledes enn alle vårer. Det er 18. mars, og det jeg for bare noen uker siden trodde var en heftig influensa gjør ting med verden ingen vet hvor vil ende. Det minner om en roman jeg aldri har glemt, Herman Hesses «Sol og Måne», en fortelling om pest. Et uvirkelig ord, og heller ikke det rette, men likevel, virkningen Corona har på verden er av det samme. Alt stanser. Men ikke det meste. Naturen lever videre som om ingenting skjer med oss mennesker. Det springer ut krokus og snøklokker, narsissene er allerede langt kommet, jorda er fri fra tele etter en usedvanlig mild vinter, rosene har store knopper og skudd, det flor og det fjærer gjennom sundet etter den eldgamle månens lover, men i meg er denne våren et underlig under. I mennesket er den den første våren i ny tidsregning. I mennesket skal den gjennomtenkes og gjennomleves som våren da vi skiftet retning, men ikke visste i hvilken vi skulle gå. Jeg går ut i hagen i mellomtiden. Jeg går ut i naturen. Den får ta livet av meg hvis det er det den må, jeg elsker den likevel.

Sår, bygger hønsehus, rydder i kjøkkenhagen, skremmer rådyr med såpestykker i frukttrærne og passer hunden som måtte sy noen sting. Alt er seg likt og virkelig ikke.