Iris Sibirica

5 kvadratmeter eviggammel Sibirsk Iris, eller Sverdlilje, med sammenfiltrede røtter i flere strie lag er endelig, etter en plan som har eksistert hver vår i fire år spadd helt opp og delt i hundrevis av skudd. De skal spres til alle hagens utkanter der de skal greie seg selv i krattet mellom kaprifol, bringebær, halv-ville roser og helvetes takrør. Der skal de jobbe, holde ugraset i sjakk og gi inntrykk av at gartnerens omsorg når helt ut dit. Den gjør ikke det. Eller i og for seg, ettersom de blir plantet, men så må det være opp til det som måtte havne i utkanten å overleve på egen kraft. Iris Sibirica burde være en bra kandidat. Pioner også. De tåler det meste, men bruker litt tid på etablere seg. Og roser. I hvert fall noen. De som ikke har fjernet seg for langt fra sitt opprinnelige ville opphav.

• 

• 

• 

• 

Iris Siberica kommer i fargevarianter fra hvitt, gjennom alle blå og lillatoner til nesten sort. De blå er de mest hardføre. Jo særere farger jo mer ømtålige. Avlet på skjønnhet gir ikke alltid best helse og voksekraft, så de blåeste av de blå er de beste i utkantene. Det vil ta tid før de danner tuene jeg drømmer om, men en gartner må ha like stor glede av å se hendelsen for seg som den faktiske hendelsen ellers gidder ikke gartneren å bruke dagevis på å rive gamle irisrøtter opp og fra hverandre.

• 

• 

• 

• 

• 

Mine småplanter vil ikke blomstre i år og kanskje ikke neste år heller, men så …

Litt større rotklumper, 10 til 15 cm i diameter, delt av fra en tue som har stått i fire, fem år vil høyst sannsynlig blomstre samme sommer. Bedre å dele irisen da enn å la den stå og bli til et nær ugjennomtrengelig hundre år gammelt tjukt teppe. Så da må jeg kanskje til utkantene av hagen igjen om noen år likevel. Dele iris. I mellomtida er jeg litt mer enn middels interessert i å skaffe noen av de andre variantene. Den hagenske grådighet har ingen grenser. Ingen.