Regn

I går gikk vi og snakket om det, hvor tørt det var blitt, ikke mai engang og tørt i bedene, tørt på plenen, tørt i bekken. Men vanne i april? Nei. Det er ikke varmt nok ennå. Det er mer vind enn vanlig som har tørket opp jorden, ikke varme. Å tilføre kald jord vann gjør den bare kaldere og treg. Det er ikke det vekstene trenger nå. Da jeg våknet i natt regnet det endelig. Stritt. Det fortsatte til langt utpå morgensiden. Da jeg sto opp etter å ha sovnet igjen til lyden av det gode været og kikket ut var det grønne grønnere, friskt, det sorte var sortere, tegnet alt som var skjedd og skjedde der ute så tydelig opp, og det sildret i bekken igjen. Så drev skyene bort, solen brøt gjennom og fuglenes jubel ble med ett ellevill. Nå flyr de fra blomstrende frukttre til blomstrende frukttre og ber om at de halvt utsprungne knoppene må holde seg litt, holde tilbake, ikke være for utålmodige selv om det verker i dem, vente på enda litt varmere dager så humler og bier får summet seg, så de blir mange og våkne og klare til å gjøre den store jobben, det aller helligste befruktningsarbeidet, så blomstene blir til epler og pærer og plommer og moreller en gang utpå ettersommeren. Det er et samspill så perfekt når det slår til at ingen musikk kommer opp mot vårens under. Det må ligge en stor og vakker fortelling til grunn, et ordløst verk av vidunderlige dimensjoner. Det må finnes et større mønster vi ikke ser som utvirker det. Det må ligge noe til grunn som framkaller det om og om igjen, et mantra (wiki: bønn, hymne, trylleformel, plan). Vårens evige sjel.