Fortsettelsen er kommet

den vidunderlige våren forsvant på grusomste måte. Enda en gang ble den bare borte uten at jeg fikk nok av den. Fortsettelsen, som selvsagt er minst like skjønn er kommet. De første sommerblomstene er sprunget ut i all sin prakt og lover flere i ukene som kommer, lover mange, overflod, men vitner i det samme om at det også vil vare bare altfor kort, vekker sommersorgen. For en som aldri er helt i stand til å være, bare i øyeblikket, er slutten på det vidunderlig alltid smertelig til stede i blomstereventyret. Forvandling kommer lenge før det blir nok igjen, frø og frukt skal dannes, og jeg vet at det er også er skjønt, at jeg vil fylles av takknemlighet når den tiden kommer, men sånn er det fatt med det melankolske menneske, slutten på det vidunderlig bor i hendelsen midte. Melankolikeren slipper aldri det vidunderliges død og sorgen av syne. Ville ikke vært det foruten faktisk.

• 

• 

• 

Og hva angår maur og peoner, så er lever de i fredelig sameksistens. Mauren gjør ingen skade på peonens knopper. De har bare i seg litt søtt som det er mer enn nok av og kryper, beruset antagelig, ned igjen.