Ida har vært i hagen

Ida Meyn, som lager/tar så vakre bilder var her den tiden på sommeren, i slutten av juli, når vi merker høst. Vi er over halvveis i eventyret. Det blomstrer ikke lenger like vilt, det er tett av grønt, det bugner nede ved røttene i grønnsakslandet, og trærne er tunge av frukt, men blomstringen er definitivt på hell. De remonterende rosene kommer riktignok med et flor til, georginer, asters og hortensia kommer også, men det er åpenbart, energien fra mai og juni pakker seg liksom langsomt sammen mot andre årstider. Fargene er dypere, mørkere og tyngre, skyggene er lengre, villvinen rødmer så vidt allerede. August og september kommer med klarere dager og kaldere netter, men det heter fremdeles sommerhalvåret. Det er noen uker igjen.

Og dette, Idas bilder av natur, uavhengig av alle årstider, uavhengig av vær, av vind, av blå himmel. Underlig vakkert, drømmer og minner for vinterstid. Melankoli.

Jeg har forsøkt å skrive om Idas bilder, men de taler bedre for seg enn noe jeg kan si. De har ikke bruk for tolkninger. De er nok. De gjør det de skal ganske stille, rører. Jeg stanser opp.

5 svar til “Ida har vært i hagen”

  1. Ja, vakkert og stille.
    Takk. Bildene og ordene.
    Min egen have er bare grønn. Bær plukket, ingen plommer, bugner av pærer, men ørlite epler. Det blir vel noen druer om varmen hjelper til. Eivinds løkområde har vært sommerens høydepunkt.

    Liker

  2. Som kommentar til tekst og bilder :
    August er det mykeste myke jeg kjenner,
    denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
    denne dugg av avskjed i mine hender.
    Dette hemmelige milde inn over jorden,
    denne lyende stilhet:
    Tal Herre, tal!
    dette lyset som hviler
    på modningens høyde,
    dveler
    og synker mot visningens dal.
    Disse kvelder da trær
    er som skygger i skyggen.
    Denne etterårsfred over sted og forstand.
    Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
    og en kveld i august var den første
    besynderlig duse kjenning av land.
    Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
    August er det mykeste myke jeg kjenner,
    myk som sorg og som kjærlighet.

    Av Einar Skjæråsen

    Liker

Legg igjen en kommentar